Jordens fjernhistorie i et nytt lys | Kontaktnotater fra Meiers møter med Semjase.

Utdrag fra bok som planlegges utgitt i løpet
av første halvdel av -99, kan bestilles fra Polaris, 2338 Espa,
tlf.62 58 08 86 pris ca.kr178

boktittel: Jordens fjernhistorie i et nytt lys

“himmelsønnene om
syndfloder og ragnarokk” (Polaris 1999)

billedmateriale bare i liten grad gjengitt her,
se i boken.

Forord

Denne bok vil nok for mange være en merkelig sammenblanding
av vitenskapelige facts og fremmede hypoteser, som ganske sikkert
går langt utover hva gjennomsnittsmennesket enda kan forstå
eller si tro. Men det er heller ikke meningen at man skal tro på
noe av dette som her serveres – man må gjerne se på det som
“fortids science fiction”.Men det henstilles dog til
leseren å ha et åpent sinn, og det antas at mange også
intuitivt vil føle at stoffet berører virkeligheten på en
kanskje skremmende logisk måte! Men det forutanes at det meste
av bokens tanker og teorier ikke vil bli gransket eller bekreftet
før om adskillige årtier – for ikke å si århundrer. Første
delen er en beskrivelse av et historisk scenario som
tilsynelatende går langt utover det som det i første omgang
går an å bevise. Men etterhvert som beretningene kommer
nærmere i tid, vil det refereres til mer eller mindre kjente
historiske begivenheter – f.eks. “syndfloden” – og de
mange samtidige krøniker og nedtegnelser som er funnet rundt
denne.

Og jeg våger da den påstand, at ettersom de mange historiske
data som fremkommer her, i stor grad kan bekreftes av både nyere
arkeologiske funn, oppdagelser av undersjøiske funn og den lange
listen av spor etter de kataklysmiske begivenheter som i de få
siste årtusener har rammet Jorden – burde det være grunnlag nok
til å se på de øvrige av de “utenomjordiskes”
opplysninger, som ikke kan bekreftes av funn eller parallelle
opplysninger – med grader av sannsynlig sannhet. Forfatter av
denne bok har her forsøkt å trekke paralleller – og slik utlede
sammenhenger – mellom forskjellige kjente og ukjente jordiske
forskere og forfattere, samt de egentlig sensasjonelle
“utenomjordiskes” opplysninger. Innledning Mange vil
nok se på den følgende beretning som det rene eventyr eller
science fiction, og kun fremtiden og/eller den enkeltes egne
indre intuitive fornemmelser, samt egen søkning – kan
individuelt avgjøre hva som riktig av den følgende beretning om
Jordens fjernhistorie. For øvrig må vi ta med i betraktning at
historien eller fortiden ikke bare inkluderer denne virkelighet
eller dimensjon, men foregår parallelt i såval høyere
frekvensplan som også sideløpende fysiske plan. Men hvert plan
har sin egen fortid og historie, selv om begivenheter på ett
plan påvirker de andre.

Mange vil sikkert føle seg provosert ved at det her
fremlegges forklaringer på både den gammeltestamentlige gud,
såvel som andre guder – som “kun” værende noe
“eldre søsken” fra Kosmos. Men da alle menneskers liv
i sin absolutte, dypeste identitet – er et evig vesen, ånd eller
bevissthet, føler eller fornemmer mange mennesker helt naturlig
at det finnes såvel en høyeste åndelig bevissthet(Gud), som et
liv etter dette. Og dette er logiske sannheter som
åndsvitenskapen og delvis parasykologien kan påvise! De som kan
“tro”, trenger dog ikke bevis. Men det finnes nok av
“bevis” på de høyere verdeners/dimensjoners
eksistens, men dette ligger utenfor denne boks rammer, og det
henvises da til studier av f.eks. Martinus’ omfattende
livsvitenskapelige eller kosmiske analyser. Det er særlig den
“ytre” fysiske verdens fjernhistorie som primært her
skal belyses. Mange av bokens informasjoner er først og fremst
hentet fra de kontaktreferater som ble nedskrevet av sveitseren
Eduard Meier – etter sine mange møter med Pleiadiske romfolk fra
1975 og noen år fremover. Denne kontaktsak er meget grundig
gransket vedr. de ytre “beviser” (hundrevis av
sylskarpe bilder, smalfilm med opptil 3 fartøyer filmet samtidig
på relativt nært hold, lydopptak, mineralprøver, etc.). Dette
er utførlig behandlet i boken “Lightyears” skrevet av
amerikaneren Gary Kinder, og utgitt i -87 (norsk utg.
“Gudene kommer tilbake” – Hilt og Hansteen a.s 1990).
Han var en av flere journalister som på 70- og 80-tallet dro til
Sveits for å “avsløre” Meier, men som med de andre
som kom saken på nært hold, og slik fikk se hva som egentlig
foregikk, ble innstillingen raskt forandret.

Men det er særlig den pensjonerte flykaptein og nå
ufo-etterforsker; Wendelle Stewens, i samarbeide med Tom Welch og
Lee Elders – som i flere bøker har beskrevet og omtalt den
etterhvert berømte “Meier-saken”. Men disse bøker av
Wendelle Stewens omhandler mest forskning og undersøkelser rundt
det å bevise kontaktene og bildeenes ekthet, og ikke så mye av
selve “romkontaktenes” budskap kom fram i disse bøker.
Samtidig er disse bøker av Stewens fra første del av -80
årene, nå meget vanskelige å oppdrive, og denne
“ytre” del av tilfellet blir ikke berørt i denne
artikkel.(Mye inf. fra Wendelle Stewens finnes på
nett-adr……) Omtrent samtidig med Stewens – i 76-77, hørte
jeg for første gang om denne saken der den ble noe ironisk
omtalt et ufo-tidsskrift som jeg abonnerte på. Kort tid i
forveien hadde jeg kommet over en omtale av Velikovskys teorier
om et relativt nær-fortidig kaos i solsystemet; hvor Venus
angivelig flere ganger var nær ved å kollidere med bl.a.
Jorden.

“Noe” i meg sa at dette var riktig. Det som dog
knyttet dette til denne ufo-kontaktsak, og som for meg
“beviste” at kontakten var reell, var at nevnte
kontaktperson i et kort referat i nevnte tidsskrift – omtalte
Venus’ rolle i dette himmeldrama. Samtidig som tidsrammen fra
Velikovskys bøker passet meget eksakt. Men dog kom denne
“ufo-kontakten” med opplysninger om hvordan
dimensjonsharmonien i dette kaos ble forstyrret, samt mye mer som
vekket min nysgjerrighet. Det skulle dog gå over 20 år før
kontaktreferatene fra denne sak kom meg i hende, slik at jeg
kunne få det hele mer detaljert bekreftet, og som satte denne
impulsen igang med å skrive nærværende bok. I disse
mellomliggende 20 år skulle “skjebnen” føre meg inn i
dyptgående åndelige studier, hvor særlig Martinus’ kosmiske
analyser har vært fokuset. Og “tilfeldighetene” ville
at den første bok av Martinus som jeg kom over høsten -78,
nettopp var “Livets Bog” del 3, hvor han i stk.667
bl.a. omtaler hvordan disse fortidens syndflodsberetninger hadde
sin opprinnelse i “klodenes kamper” – ut fra samme
kloders/menneskers krigerske natur.

Noe senere kom amerikaneren Randolph Winters over
“saken”, og etter mange besøk hos Meier hvor han fikk
tilgang til de opprinnelige kontaktnotater, søkte også han seg
kallet til å utgi deler av disse på engelsk, gjennom flere
bøker og hefter midt på 90-tallet. Meiers egen gruppe med det
forkortede navn FIGU (Freie Interessengemeinshaft für Grenz- und
Geisteswissenschaften und Ufologistudien) hadde riktignok gjort
disse utenomjordiske informasjoner tilgjengelig på tysk, men det
var fra dem ikke ellers ikke gjort videre oversettelser til andre
språk. Når det gjelder beskrivelser om Meiers spesielle liv og
hans innledende kontakter til de utenomjordiske, så er dette
beskrevet i et eget kapittel et annet sted i boken her.

Pleiadernes undervisning tok sikte på å forklare at
jordmennesket ikke er alene i Universet, og gi menneskeheten
konkrete, gode fotografiske bevis på andre kosmiske
sivilisasjoners eksistens. De gir ingen detaljert åndelig
veiledning, men den livsvisdom som ble gitt, er helt på linje
med øvrig åndelig visdom. Bevisst forsøker de å ikke
suggerere fram mer tro enn det allerede finnes i menneskeheten,
og i stedet for å personifisere Allmakten som Gud, bruker de
betegnelsen “Skapelsen” – som brukes synonymt med andre
åndelige bøkers bruk av betegnelsen Gud. De påpeker stadig den
slaviske, uselvstendige vei som så mange mennesker er blitt
ledet inn på via de mange jordiske religioner – som har kneblet
menneskets egen tenkeevne. Derfor tar de utgangspunkt i den ytre
synlige verden, og gir mest mulig av forklaringene på den basis,
uten å skulle henvise til de mange høyere dimensjonsplan, som
mye av dagens new-age litteratur opererer med. Det kan virke som
de ikke mentalt kan overblikke så store kosmiske perspektiver
som Martinus gir uttrykk for i sine kosmiske analyser. I hvert
fall er det ikke beskrevet kosmiske kretsløp så store som
“spiralkretsløpet” som Martinus benevner det – i dette
materiale som disse kosmiske veiledere har gitt, men ellers gir
de svært mange opplysninger om galaksens og rommets struktur.
Også visse opplysninger om “parallelle fysiske plan”,
som jeg ellers kun har funnet forklaringsmodell til i bokheftet
“En Alternativ Kosmologi” (av T.Alfstad, utgitt i 98).

Kapittel 1

Jordens fjernhistorie

Jordens fjernhistorie er bare i noen grad kjent for perioden
før 1200 f.kr. Det finnes sanskrit bokruller som dateres tilbake
til ca. 1200 f.kr., og ellers den såkalte Maya-kalender og
“Dødehavsrullene” som ble funnet i -47, som på
arameisk omskriver tiden ca. 200 f.kr. – og det er disse kilder
som Pleiaderne mener er de mest nøyaktige for denne tidsperiode.
Det gamle testamente mener de er “fikset på” ved flere
anledninger av religiøse grupper, og er således ikke nøyaktig.
Det som for undertegnede får denne følgende oversikt til å
virke troverdig, er som nevnt over de mange opplysninger som
bekrefter Velikovskys meget underbygde teorier og omfattende
forskning om et relativt nærtidig kaos i solsystemet – som
opptok meg enormt i -78/79. Ellers stemmer dateringen av
oppførelsen av den store pyramide ved Giza, temmelig godt med de
opplysninger den danske klarsynte Martinus har gitt om dette. Mer
om dette senere Pleiaderne har fulgt Jordens utvikling i meget
lang tid, og har derfor videregitt opplysninger om dette.

De forteller at Jorden er mer enn 640 milliarder år gammel,
dette da regnet siden dens gassformige, opprinnelige tilstand.
Livet begynte å utvikles for ca. 6 milliarder år siden, men
ellers er sporene fra disse fjerne epoker utslettet av utallige
pol/akseskift med kontinent-hevninger/senkninger og tilhørende
flod-bølger – “syndfloder” – som de gamle nedtegnelser
forteller om. Sporene av disse sivilisasjoner er derfor for
lengst begravet under hav, vulkanlava eller jord og sand. Det er
imidlertid gjort mange funn som går på tvers av de rådende
teorier om Jordens fortid – og dette har blant flere, en annen
kjent sveitser – Erich von Däniken – beskrevet i sine mange
bøker, som jeg vil referere nærmere til senere. Et lite
eksempel på konkrete spor etter fortidige sivilisasjoner kan
trekkes fram allerede her.: I en gruve i Transvaal i Sør-Afrika
funnet perfekte metallkuler – hver med 3 parallelle riller – i et
geologisk lag som er datert til en alder av 2800 millioner år.
Inntil 1979 var det funnet mer enn 200 av dem i disse gruver,(se
f.eks. Illustrert Vitenskap nr.3-95 og UFO-aspekt nr.1-80).Disse
kuler med diametere fra 3-10 cm er funnet i avleiringer av
mineralet pyrofylitt, og vitenskapsmennene har ingen forklaring
på deres opprinnelse. Men de er alle enige om at de er kunstig
fremstilt, selv om altså deres alder skulle tilsi at det på
denne tiden kun skulle finnes primitive encellede organismer på
Jorden – etter de rådende teorier å dømme.

Man må regne med at dette kun er et av mange funn som viser
at kloden har båret sivilisasjoner mye lengere enn de få
årtusener som vitenskapen overblikker idag. Man må også regne
med at mange slike funn som slett ikke passer inn i de godtatte
teorier, i høy grad blir holdt skjult, for ikke å true den
rådende “vitenskapelige” tro. For – det ville vær
naivt å tro noe annet – mye makt og prestisje ville dagens
etablerte professorer og “besserwissere” miste, dersom
hele deres fagområde og teorier mer eller mindre skulle smuldre
opp, dersom helt nye teorier om bl.a. Jordens fortid og utvikling
skulle få utbredelse. I tillegg all den makt som kirken og de
verdensomspennende innflytelsesrike religiøse krefter ville
miste, dersom klare indisier (be-)viste at deres fremstillinger
ikke “holder” rent historisk eller åndelig sett. Ja, i
et brev til den meget seriøse ufo-etterforsker Wendelle
Stewens,som gjengis i hans bok Ufo-contact from the Pleiades,
side 229 – innrømmer en overvåkningsagent at nettopp disse
argumenter er tungtveiende i myndighetenes hemmeligholdelse av
denne type informasjon.

INTERSTELLARE REISER ALLEREDE I FJERN FORTID

En annen ting man må akseptere dersom man skal adoptere
Pleiadernes “historie-undervisning”, er at disse fjerne
himmelsønner hadde utviklet teknologi til å kunne reise mellom
stjernene. Dette har jo Erich von Däniken forsøkt å
sannsynliggjøre i sine etterhvert mange bøker om nettopp dette
emne, og ellers i boken vil jeg sitere ting fra nevnte Däniken.
Dette at det i allerede i fjerne tider kom besøkende utenfra
stjernene, vil nok være vanskelig å akseptere for moderne
mennesker, som ser på vår – dagens – teknologi som noe
enestående, selv om vi enda ikke kan reise interstellart. Andre
åndelige “troende”, ser for seg den begrensning at
slike interstellare reiser ikke kan gjennomføres før moralen
til de reisende er fullkommen, men dog finnes det også mange
legender om kriger mellom gudene som kom fra stjernene. Også mer
om dette senere.

Pleiaderne er en svært gammel rase med informasjon om mange
forskjellige sivilisasjoner som går 22 millioner år tilbake i
tid, og ettersom de forteller at våre forfedre også var deres,
har de oversikt over alle de språk som har vært brukt på
Jorden. Forøvrig har de teknisk-mentale metoder til å kunne
lære seg ethvert jordisk språk på meget kort tid. Det
følgende er da en historisk gjennomgang av den del av Jordens
historie, som denne Pleiadiske gruppe fra planeten
“Erra”, – har oversikt over, og videregitt til
kontaktpersonen Meier i de mange direktemøter som foregikk i det
Sveitsiske høyland midt på 70-tallet. Etter disse direkte
møter som vanligvis foregikk i et av de mange
“stråleskip” som de disponerte over, ble samtalene som
var blitt innspilt i avanserte computere, i ettertid overført
til Meier som skrev dem inn på sin skrivemaskin i en slags
automatskrift. Deres hjemplanet “Erra” – som er nesten
identisk i størrelse i forhold til Jorden – eksisterer i en noe
annen dimensjon enn Jordens materie – eller frekvensplan, og i de
senere opplysninger fremgår det at dette system ligger lenger
“bak” og noe dimensjons-forskjøvet, i forhold til de
for oss synlige Pleiade-stjerner.

DEN FJERNE KOLONISERING AV JORDEN

For 22 millioner år siden – romreisende fra Lyrasystemet (
Stjernebildet Lyren – ca.25 lysår borte – med stjernen Wega).
Fra Lyrasystemet kom det store menneskelige vesener for 22 mill.
år siden, og etablerte kolonier her i systemet. De hadde enda
“primitiv” teknologi, slik at deres reise hit tok meget
lang tid, og ved ankomsten fant de ut at det allerede da fantes
meget primitivt menneskelig liv her. Over de neste årtusender
gjorde lyranerne flere besøk her, og lagde små midlertidige
kolonier. De kom fra en mye større planet enn Jorden, og derfor
var de meget store – 20 til 30 fot høye. De hadde hvit hud,
blondt hår, blå øyne og hadde en meget krigersk mentalitet. De
brukte sin teknologi og åndelige kraft til å ta kontroll over
andre raser i galaksen. (om de var fullt “fysiske” som
vi idag, står det intet om).

Men på et tidspunkt kom en kjempekomet – en utslynget
kjempeplanet og etterhvert kjent som
“ødeleggelses-kometen” – inn i det lyriske
planetsystem, og 2/3 av deres rase ble utslettet, all teknologi
ble ødelagt og de mistet kontroll over sitt klodeimperium. Men
etter årtusener hadde de igjen reparert samfunnet og
teknologien, og ble igjen dominerende i galaksen. Pleiaderne
forteller at lyranerne stadig ødela sine samfunn i brutale
kriger, som det iblant tok årmillioner å gjenskape. Denne
nevnte komet har jfr. Pleiadernes opplysninger skapt
ødeleggelser i mange solsystemer i denne vår “lokale”
del av Melkevei-galaksen. Mer om denne komets opprinnelse et
annet sted i denne bok. Vi går da videre i Semjases fortelling
om Jordens fjerne historie:

387.000 f.kr. – de første faste bosetninger
på Jorden.

En ny krig hadde brutt ut i lyrasystemet, og de fra den
tapende front hadde flyktet til Jorden. De lokale jordboere var
primitive og ble snart av inntrengerne brukt som slaver,
mishandlet og ellers brukt til eksperimentering; bl.a. parring
med dyr. Kolonien ble et eksempel på den mørkeste side ved det
primitive, intelligente, men dog ufølsomme mennesket. Når de
øvrige lyranianere senere ankom og oppdaget miseren, ble det
besluttet å ta teknologien og romskipene fra dem, og overlate
disse 144.207 krigere til seg selv – uten teknikk på Jorden. De
fleste døde dog ut etter noen årtusener, men ble nå endel av
Jordens eller Jordmenneskenes inkarnasjonsyklus. Enkelte av de
lyranske autorative ledere hadde utviklede åndelige krefter, og
ble kjent som Ishwish’er – som betyr gud eller visdomskonger. De
omtales også med betegnelsen JHWH, og sporene etter disse finnes
i den jødiske bibel. Bare i den hebraiske delen av Bibelen,
forekommer dette ordet nesten 7000 ganger! (Men mer om den
jødiske Jehova senere).

Deres åndskraft tillot dem å leve i årtusener, og de
hersket over talløse sivilisasjoner – men med brutal makt.
Menneskene var enda i høy grad instinktledet, og måtte som
“flokkdyr” ledes av sterke ledere. 228.000 f.kr. –
flukt fra lyra til Pleiadene. En Ishwish ved navn Asael innså
håpløsheten i disse kriger og flyktet vekk fra konfliktene med
360.000 mennesker i 183 store og 250 mindre romskip. Lenge reiste
de gjennom rommet, og etterhvert kom de frem til det unge
stjernesystemet Pleiadene, som besto av 254 stjerner eller soler.
De oppkalte det dog dengang etter lederen Asael for
Asael-systemet -. Det fantes allerede noen få koloniserte
planeter med primitive mennesker der – som dog ikke var noen
trussel. De landet og etablerte deres nye samfunn på tre
forskjellige planeter rundt stjernen Taygeta.

Livet var hardt og vanskelig, og det tok 300 år før
sivilisasjonen av disse titanmessige flyktninger fra
Lyren-området hadde tilpasset seg miljøet. Etterhvert kom dog
gamle talenter i erobring frem, og de erobret det som på Jorden
er kjent som Hesperide- systemet, og som også hadde planeter som
var bebodd av lavt utviklede menneskelige former. Disse ble
undertvunget under erobrerne, og i løpet av få århundrer ble
det der skapt en ny kultur som var kolonisert av immigranter fra
Asael-systemet, som senere ble kalt Pleiadene eller Syvstjernen.
226.000 f.kr. – tiden med Pleia Etter Asaels død overtok hans
datter Pleia styringen, og ble en “ishrish” (betyr
egentlig kvinnelig visdoms-dronning, men vi må forstå at i
denne del av Jordens utvikling, var det hensikten at den enda
umodne menneskeheten skulle ledes av sterke førere – og gradvis
ned i mørket. Det er dette Martinus kaller de fortidige mørke
verdensgjenløsere).

Men hun fortsatte sin faders erobringstrang. Mens romskipene
under hennes ledelse gjennomsøkte rommet, kom de på sporet av
ødeleggelses-kometen, som for mange årmillioner siden hadde
vært en ødeleggende kraft i lyra-systemet. De fulgte den, og
kom slik inn i solsystemet her. Året 225.000 f.kr. fant de
altså Jorden og ble overrasket over å finne en liten gruppe
usiviliserte mennesker her – restene av den fortidige Lyranske
straffekoloni. Noen var brune, og andre av blandete farger, men
de fleste var hvithudede. Pleiaderne hadde her kommet over en
koloni som var grunnlagt av deres fjerne forfedre, som var
degenerert til et primitivt samfunn. Det ble nå besluttet å
kolonisere 3 planeter i vårt solsystem; Jorden, Mars og
Maldek/Milona. Restene av denne sistnevnte planet utgjør idag
det kjente asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Disse 3
planeter var imidlertid meget ugjestmilde og livsfiendtlige.

At det må ha vært fysiske livsbetingelser på Mars i
fortiden, antyder de tydelige spor etter vann som nå er funnet
på denne planeten. Romsondene Mariner 9 og Viking 1 og 2 tok
bilder som ble kommentert slik av Harold Masurky, U.S.Geological
Survey: “Vann har spilt en aktiv rolle i planetens
evolusjon. Det mest overbevisende beviset for dette var de mange
bilder som viste dype, buede kanaler som engang kan ha vært
floder….Vi kan ikke dra noen annen konklusjon enn at det er
effektene av vann på Mars vi ser”. Viking 2 rapporterte om
frost på marken der den landet, som besto av en kombinasjon
mellom frosset vann og kulldioksyd. Og man kunne i 1979 fastslå
at Mars sin hvite nordpol virkelig består av is.

***

Få år etter koloniseringen av nevnte planeter startet en
mindre krig på Jorden, og mange av vitenskapsmennene dro da
tilbake til Asael-systemet som nå ble oppkalt etter Pleia for
Pleiadene, men Pleia beordret dem raskt tilbake til Jorden, for
å stanse krigen her, og tingene roet seg etterhvert ned. 196.000
f.kr. – en ny krig bryter ut på Jorden Pleias styre ble
etterhvert avsluttet, og Pleiaderne falt inn i en periode av en
mørk tidsalder, da deres store samfunn igjen kom i kriger, og i
30.000 år var Pleiadernes kolonier i vårt solsystem uten deres
lederskap. Men krigene startet også noe senere her på Jorden,
og Pleiaderne forsøkte å stanse dem, men de gav opp, men tok
noen “Jord-Pleiadere” med “hjem”. Bare noen
få ble etterlatt her på Jorden, som dog langsomt degenererte og
ble mer forvillet. De blandet seg etterhvert med de som i fjern
fortid var “nedsatte straffanger” fra lyra-systemet.
Pleiaderne avla dem dog jevnlig besøk under perioden av
titusener av år. Koloniene på Mars og Maldek/Milona hadde så
langt forblitt fredelige, men bare 40 år senere startet også
på Maldek/Milona en voldsom krig, som endte med at hele planeten
ble sprengt i stykker- restene er det vi nå kaller
asteroidebeltet. Denne katastrofen kastet Mars ut av sin bane, og
utslettet alt fysisk liv der. Men fortsatt finnes det fjerne
fysiske spor etter disse sivilisasjoner der, men ettersom denne
sivilisasjon ligger så langt tilbake i tid, er disse spor sterkt
forvitret.(Jfr. bildene av “Mars-ansiktet” og
“pyramidene”, som romsonden Viking 1 Orbiter tok den
25.juli- 76).

Igjen hadde den lyriske kampånd forårsaket død over
millioner, og skapt destruksjon av det fysiske liv på to
planeter. I nesten 200.000 år har altså dette solsystem vært
“invalidisert” etter at det dengang mistet en planet –
et “organ i solkroppen”. Det blir på en måte å
sammenligne med en syk person som blir kraftig redusert etter at
han har mistet/fjernet et vitalt organ. Før vi går videre i den
historiske gjennomgang, skal vi se nærmere på disse
planetrestene som utgjør det såkalte asteroidebeltet.

ASTEROIDE-BELTET

Astromene Titius og Bode fant ut allerede for 200 år siden at
det måtte finnes en planet mellom Mars og Jupiter, dette etter
systematiske beregninger basert på de øvrige kjente planeters
avstand fra solen. Det viste seg at disse var plassert etter et
bestemt matematisk forhold – og den kalles fortsatt Titius-Bodes
lov. Men først ut på 1800-tallet ble selve dette belte av
astronomiske smålegemer/småplaneter optisk kartlagt og
gransket. Asteroidebeltet består av mer enn 1500 større og
mindre “klippestykker” fra under en kilometers
tverrmål, og opp til den største på 770 km. De fleste er
mindre enn 80 km i tverrmål. Av de mindre stykker, finnes det
titusener – og de fleste av disse “flyvende
klippestykker” ligger idag i bane mellom Mars og Jupiter,
mens noen få kommer inn i banen mellom Mars og Jorden. To
“asteroide-skyer” følger også Jupiters bane – de
såkalte Trojanerne. Iblant kommer det asteroider faretruende
nær Jorden.

I 1937 passerte asteroiden Hermes – med en diameter på en
kilometer – Jorden, i en avstand på 780.000 km, som dog utgjør
godt over avstanden til Månen. Hadde den kollidert med Jorden,
ville energien tilsvart ca. tre millioner
“Hiroshima-bomber” – sprengt samtidig!! Forsommeren
1996 skjedde det igjen – en asteroide hadde kurs direkte mot
Jorden.(stort oppslag i bl.a. Berlingske Tiende for 5-20-96). Den
ble oppdaget tirsdag 14.mai -96 av astronomen T. Spahr ved
University of Arizona, og i løpet av torsdag og fredag fikk man
utregnet, at den muligvis ville treffe Jorden i løpet av søndag
den 19.mai! President Clinton og hans krisestab ble kalt sammen,
og styrkene i NASA ble alarmert og hadde kjempeblokken under
kontinuerlig overvåkning. Telegrafer og telefaxer rødglødet
Jorden rundt, uten at vanlige mennesker viste hvilken fare som
truet. I løpet av lørdag den 18.mai ble asteroiden beregnet til
å styrte et sted på den vestlige halvkule, muligvis i
Stillehavet. I fall det skjedde, ville tårnhøye bølger reise
sig og skylle over det meste av Jorden, og især ødelegge alt og
alle i kystnære områder rundt Stillehavet. Hundrevis av
millioner mennesker og dyr ville dø.

En virkning ville også være enorme skyer som steg langt opp
i stratosfæren, slik at sollyset ville forsvinne i lange tider,
det ville bli som en lang natt. Hvor lenge denne tilstand ville
vare, viste ingen – men et sted mellom noen uker og noen
måneder. Det ville verden over bli en omfattende hungersnød og
raskt et enormt antall hungersdøde. Etter hektisk aktivitet
fredag natt – ble det besluttet å ikke alarmere
sivilbefolkningen. Ingen ville være i stand til at hjelpe dem
uansett – og hvor skulle de flykte? Men den gang for få år
siden var det altså kun få timer om å gjøre, før det totale
ragnarokk (igjen) hadde blitt sluppet løs. Hvis asteroiden hadde
kommet bare 4 timer tidligere, hadde Jorden blitt voldsomt
kvestet. Neste kritiske møte er for Jorden beregnet å være i
år 2.000 – iflg. astronomenes utregninger. Asteroiden veier nok
en million tonn, antydet Richard West dengang, som var dansk
informasjonssjef på ESO, det europeiske Sydobservatorium. En
kollisjon med Jorden ville ha utløst en eksplosjon tilsvarende
med samtlige atomvåpen i USA og Russland avfyrt samtidig!!

Men tilbake til asteroidebeltet og teorier
rundt dets dannelse. Selv enkelte “seriøse” astronomer
støtter teorien om at dette belte av små klippestykker, kan
utgjøre restene av en fortidig planet, men at denne planet
skulle ha blitt ødelagt av menneskelige vesener – vil nok ikke
mange tro på blant disse. Teorien om at asteroidebeltet er
restene av en ødelagt planet, støttes også av flere russiske
vitenskapsmenn.

Professor Evgeni Krinov som var leder av den tidligere
sovjetkomiteen for meteoritter, uttalte: Tektitter, som er en
kombinasjon av metaller som er smeltet sammen til et
glasslignende stoff, omtrent på størrelse med valnøtter,
kommer til oss fra Asteroidebeltets område. Vi tror at dette
Asteroidebeltet er fra en planet som gikk i stykker etter en
kjernefysisk eksplosjon på overflaten. Professor Felix Zigel ved
luftfartsverkets institutt i Moskva, sa at denne eksplosjon
må ha vært kjernefysisk – for kun et så voldsomt lufttrykk
kunne ha frembrakt den intense hete som er nødvendig for å
danne disse tektitter. Det som sannsynligvis hente, var en krig
mellom sivilisasjonene på Phaeton (Maldek), forårsaket en
kjernefysisk katastrofe. Deler av denne eksplosjon nådde Jorden,
og de er funnet i Australia, på Filippinene, og i
Tsjekkoslovakia. Men nye oppdagelser har vist at de har falt i en
bue som går fra Australia til Tsjekkoslovakia. Dette tyder på
at de kom samtidig – som resultat av en veldig eksplosjon i
rommet. Hvis de hadde kommet på forskjellig tid, ville de være
spredd over hele Jorden, da denne konstant forandrer stilling.
Professor Aleksander Kazantsev, som holdt forelesninger om rommet
ved Moskvas universitet erklærte: Ødeleggelsen av Phaeton må
ha vært total. Sivilisasjonen forsvant. Men han tilføyde at
siden deres kjennskap til kjernefysisk energi var så avansert,
var beboerne der sannsynligvis også meget avanserte som
romreisende. Sannsynligvis hadde de astronauter igjen ute i
rommet på den tid da eksplosjonen fant sted, og da de ikke kunne
vende tilbake, så reiste de til Jorden. Dette kunne forklare
opprinnelsen til de urgamle legender om Guder som kom til Jorden
i ildvogner mente russeren.(Fra The Enquirer, 14.okt.75).

Man har funnet ut at disse tektitter er dannet ved ca. 2500
gr.C, men ved plutselig nedkjøling – dette tyder på
atomsprengning. Interessant er det også å legge merke til at
det er funnet radioaktive isotoper av aluminium og beryllium med
halveringstid på mer enn en million år – i enkelte tektitter.
Dette kunne også underbygge den påstanden som andre ET-kilder
har kommet med, at Malona(Maldek) ble ødelagt av atomare
krefter. Skjønt Semjase sier – så vidt jeg har lest – ikke
dette direkte, men det er vel kun slike atomare krefter som kan
sprenge en planet i stykker. (bilde av tektitter her)

Så fortsetter vi igjen belysningen på Jordens fjerne
forhistorie ut fra Semjases opplysninger.

116.0 00 f.kr. – Jorden overlatt til seg selv.

De påfølgende 80.000 år ble det gjort mange forsøk med
mindre ext.kolonier, men ingen av dem varte ved. Jorden ble
overlatt til seg selv, og Pleiaderne hadde mer enn nok av
problemer på sine hjemplaneter til å skulle bry seg med de små
koloniene på Jorden. En periode tjente Jorden igjen som
straffekoloni, hvor utviste fra forskjellige planeter ble
utplassert og måtte klare seg selv.

58.000 f.kr.- den store plan.

Samfunn hadde kommet og gått i Pleiadene, for de gamle
Lyranere så aldri ut til å kunne leve i fred i 10.000 år uten
krig. Men for 60.000 år siden, var Lyranernes teknologi og
befolkning igjen utviklet slik at det igjen ble besluttet å
kolonisere Jorden. En stor utvandring fulgte, med hundrevis av
store romskip med tusener av mennesker, som bygde opp en
sivilisasjon som skulle vare for 6000 år. Det var en fin tid på
Jorden, og store byer ble bygget her som reflekterte den
avanserte tenkning og kunnskap hos denne gamle rase. Alle Jordens
kontinenter var befolket, og menneskene levde i harmoni med seg
selv og planeten. Men etter 6000 år med fred, begynte en gruppe
vitenskapsmenn å ønske makt. De tok kontroll gjennom sin
avanaserte kunnskap i materiell teknologi, og utviklet nye
våpen. Etterhvert kom det til nye kriger, som var så
ødeleggende at de nær ved utslettet alle former for liv, og
fjernet ethvert spor av den fortidige kultur. De opprinnelige
144.207 lyranske individer, og deres etterkommere som hadde
kommet til Jorden tusener av år i fortiden, hadde igjen ødelagt
sin fysiske sivilisasjon, og måtte “hvile” i de
åndelige verdener.

48.000 f.kr – Pelegon, den første gud på
Jorden.

I årtusener var Jorden nå en sovende, såret planet med kun
noen spredte stammer. Noe før hadde det rast en stor krig på
tre av Pleiadernes hjemplaneter. Derfor hadde Pelegon – en stor,
vis Pleiadisk leder med forståelse av de åndelige lover – reist
vekk fra krigen der. Sammen med 70.000 mennesker, som inkluderte
200 vitenskapsmenn, flyktet de fra den grusomme krigen og til
Jorden, som de visste hadde tilsvarende livsbetingelser som
planetene i Pleiadene. De opprinnelige innbyggere på Jorden var
en brunhudet rase – underutviklet i forhold til de nyankomne –
fikk ærefrykt for Pelegon og hans følge. Han respekterte dem,
og de levde sammen i fred. Pelegons tilsynelatende magiske evner,
forårsaket mange historier blant de mer primitive Jordmenneskene
– som trodde han hersket over liv og død. De kalte ham
“gud” og han var bakgrunnen til begrepet om at
mennesket var skapt i hans billede.

Etterhvert kom freden til Pleiadenes hjemplaneter, og
menneskene lærte å kunne stole på Skapelsen, kunnskapen og
visdommen i de åndelige lover. Denne fred kom i året 49.711
jmf. Semjase-berichte 6 – side 1065. De Pleiadiske krigerske
vitenskapsmenn ble fengslet, den krigerske regjering opphevet, og
makten ble overlatt til åndsførere som tidligere hadde gått i
glemmeboken. På nytt ble denne åndsvisdom forkynt og belært
folket, som forsto og anerkjente verdien av disse lærer nå som
de hadde tilstrekkelig lidelseserfaring, og lengtet etter fred og
harmoni. Slik kom de altså fram til en ENDELIG fred, og
fortsatte å leve etter livslovene; å behandle andre slik man
selv vil bli behandlet. Og dette har forblitt slik til nåtiden.
Dette er en normal prosess i utviklingen av de fleste raser, som
i begynnelsen helt lever ved materiell sansning og tenkning.
Etter mange liv, lærer mennesket at det selv er mer enn bare en
kropp, og begynner å løse livsproblemer med mer åndelige
løsninger. På et gitt punkt i utviklingen av en rase vil den
forlate den materialistiske vei, og åpne for den spirituelle
side; kjærlighet og lys.

Denne forvandlingen kom altså til Pleiaderne for mer enn
40.000 år siden, og over de neste 8000 år utviklet de seg til
et veldig høyt åndelig nivå, og de ble istand til å forlate
en lang periode med en tung arv av sin lyranske fortid. Denne
prosess skal nå skje på Jorden. De forbandt seg med flere
fremmede folkeslag – også noen fra fjerne systemer. Så utviklet
de seg i fellesskap til et stort forbund, hvori de gjennomførte
nye ekspedisjoner, og i år 25 e.kr. knyttet de kontakt til
høytstående vesener fra Andromeda-galaksen. Disse var
“halvåndelige”, og er fortsatt idag knyttet til nevnte
forbund som en slags ledere.(De må være tilhørende siste del
av Det Riktige Menneskerike som Martinus kaller det – ut fra
opplysningen om at de er “halvåndelige”). Senere har
denne høyt utviklede sivilisasjon videregitt avansert kunnskap
og teknologi til Pleiaderne, for hvem de altså utgjør deres
“eldre søsken”. Dette råd eller forbund har
ånds/visdoms-autoritet i kraft av sin allkjærlig innstilling og
visdom, og er fortsatt veiledere for mange galaktiske raser ved
siden av Pleiaderne. Dette Råd gir aldri ordrer – kun veiledning
og råd – som det selvsagt er absolutt frivillig å følge for de
pågjeldende sivilisasjoner, men i hovedregel blir disse råd
helt oppfulgt.

Men så tilbake til tiden før Atlantis – mer en 33 årtusener
i fortid: Intet var kjent på Jorden om freden i Pleiadene.
Pelegon var fortsatt leder, og for første gang på 300.000 år,
levde Jorden i fred og lykke. Hans åndskraft tillot ham å leve
i 4000 år – en periode hvor han guidet planeten til en grad av
spirituell utvikling som overgikk alt som var kjent i Lyriansk
historie. Hans livsvisjoner hjalp denne store sivilisasjon å
vare for nesten 10.000 år, før en ny Ishwish ved navnet Jesas
kom til makten ved at han fikk myrdet Pelegons etterfølger, og
slik tilrev seg makten. Jesas manglet den moral og kunnskap som
Pelegon hadde, og begynte å herske gjennom makt og kontroll over
andre. Han hadde bare hersket i 20 år, før menneskene gjorde
opprør imot ham – hvilket utløste en ny grusom krig.

Alt ble ødelagt og tilintettgjort, og kun et par tusen
overlevde. Så i antall av hundretusener flyktet mange ut i
rommet med gode langtrekkende romskip og koloniserte seg i en
fremmed verden. Dette var det nærliggende stjernesystem kjent
som Beta Centauri. Kun en liten rest ble tilbake på den
ødelagte Jord, og degenererte fullstendig. De falt inn i en
lammende sløvhet eller likegyldighet – de ble til ville
barbarere i en alles kamp mot alle. Etter ca. 7000 år kom de
fjerne etterkommere av disse flyktninger tilbake til Jorden, og
fant her bare noen degenererte og ville menneskevesener.

31.000 f.kr. – Atlantis og Mu

Det er få myter og fabler som fanger menneskets
forestillinger mer enn historien om det gamle Atlantis. Hvis det
virkelig eksisterte, hva skjedde med det, og hvorfor finnes ingen
spor etter dets eksistends? Historier og legender har overlevd i
århundrer om dette store øykontinent, som skulle ha eksistert
mellom hva som idag kalles Afrika og Syd-Amerika. Et sted hvor
våre forfedre bodde i et samfunn som var langt mer teknologisk
enn dagens. Mange kjenner kanskje Platons beskrivelser av dette
øyrike(se kapittelet om Mer omAtlantis ), og forøvrig har Edgar
Cayce gitt mange “readings” eller trance-taler om det
samme. Mange teosofiske kilder omtaler samme Atlantis i flere
bøker, men også disse kilder er stort sett myter og gamle
indiske/vediske krøniker, og tidangivelsene her virker også å
være noe sprikende. Teosofiske kilder er i høy grad bygd på
clairvoyance, men da dette bæres av mediets astral eller
følelseslegeme, er slike overførte informasjoner sjelden
eksakte eller nøyaktige når det gjelder konkrete historiske
tidsangivelser. Ellers må man regne med at de destruktive
krefter, som etterhvert fikk utfolde seg, spilte på mange
strenger i dette drama.

Den følgende beretning er da kun et av flere
“djevelske” scenarioer som utspant seg og var
delskyldige ved Atlantis’ ødeleggelse. De forskjellige bøkers
beskrivelser av de mørke krefters detaljer, mekanismer og
årsaker – kan derfor godt være riktige del-grunner til
øyrikets endelige destruksjon. Men først litt om etableringen
av dette rike som Erra-pleiaderen Semjase beskrev det – og i
disse informasjoner får vi noen andre tidsbestemmelser.

Etter den store utvandring til planeter i Beta Centauri
området – noen få lyssår fra Jorden, og etter den store
destruksjon av livet på Jorden, var det altså et tidsrom på
7000 år, hvor romreisende unngikk å komme her. Det eneste
menneskeliv som fantes, var noen få spredte stammer av noen
brunhudete mennesker som bodde i primitive hytter. De var de
opprinnelige Jord-innbyggere, som fortsatt var meget uutviklet,
og de var av ingen interesse for de stjernereisende. Borte var
teknologien fra Pelegons sivilisasjoner, som hadde hevet
menneskets bevissthet til nye høyder. Jorden hadde falt ned i
mørke og desperasjon. Lysår borte bodde etterkommere av disse
som hadde flyktet fra Jorden for årtusener siden. Her i det
såkalte Barnard stjernesystemet i Beta Centauri området, bodde
de som etterkommere av den store Pelegon, i fred og harmoni. (Det
kan her innskytes at det rundt denne stjerne i stjernebildet
Ophiucchus/slangebæreren, som befinner seg 6 lysår fra Jorden,
er oppdaget planeter. Man viste allerede i 1980 at det minst
fantes to planeter rundt denne stjerne, som ble oppkalt etter
oppdageren E.E.Barnard i 1916. Dr.Peter van de Kamp ved Spruol
Observatory ved Swarthmore College i Pennsylvania, kalkulerte
allerede i 1963 med to planeter med masser av hhv. 0,8 og 1.1 av
Jupiters masser).

Blant lederne var en vennlig og generøs Ishwish med navn
Atlant. Han var en høy, lyshåret mann av åpenbar
Lyriansk herkomst. Hans lyse blå øyne og hans hvite hud, minnet
om hans Lyrianske røtter. Han var meget populær, og skjønt
livet der var fredfullt og lykkelig, så lengtet han etter å
føre sine følgessvenner til en ny verden, hvor de kunne starte
et liv fullt av eventyr og vekst. Så det var mange som bestemte
seg for å følge med Atlant, og planer ble lagt for en
emigrering til Jorden, som var en liten planet som deres forfedre
hadde bebodd. Jorden var gjestfri for menneskelig liv, og her
kunne de skape en ny verden. Til å begynne med reiste bare en
liten gruppe som fant Jorden primitiv og barsk. Etter søken fant
de ut å ville bygge en by på et kontinent ved ekvator – hvor
klimaet var godt. Etter å ha levd i harmoni i årtusener hadde
deres teknologi blitt utviklet til et meget høyt nivå, så på
kort tid bygde de ut byen. Snart kom det flere fra
hjem-stjernesystemet i Beta Centauri, og på kort tid var
kontinentet som hadde navn fra deres leder Atlant, befolket og
sivilisert. Basert på den nåværende kalender, ville
begynnelsen av Atlantis bli rundt 31.000 f.kr. Legender fra dette
kontinent finnes fortsatt hos amerikanske indianere, men også
hos andre raser som gjennom tiden videreførte historien om det
store Atlantis.

“Overmenneskene” fra Beta Centauri som koloniserte
Atlantis var vennlige, og levde fredelig med innbyggerne ellers
på Jorden. Skjønt jordmenneskene var mindre utviklet, var de
akseptert i byene, og de fikk jobber og oppgaver, for intet hat
eller fordømmelse eksisterte hos disse åndelig utviklede
reisende fra stjernene Atlant hadde en kone ved navn Kayatide,
som også var ambisiøs og velegnet som leder. Hun hjalp å
sprede sivilisasjonen til nye deler av planeten, og grunnla byer
rundt det område som vi idag kaller Middelhavet. Disse mindre
satellitt-byer ble kalt Lille-Atlantis, som levde under den samme
fredfulle ånd som resten av Atlantis. Man må anta at det var
disse atlantiske kolonier, som var årsaken til den plutselige
kulturfremvekst i Middelhavs-området som vi ser skinnet av i den
egyptiske storhetsperiode, og også i de minoiske og mykenske
høykultur-stater fra tre årtusener før Jesu fødsel.

Kayatide hadde en far som het Muras. Han var en mektig leder
fra den Lyranske slekt. Etter den vellykkede etablering av
Atlantis, kom han til Jorden med tusener av hjelpere for å bygge
en ny by – kalt MU – på den andre siden av planeten. Oppkalt
etter sin grunnlegger, vokste Mu til å bli en gigantisk by som
sakte spredde seg til andre deler av planeten. Etter mange år
ble de mange byer som var under Muras’ ledelse, kjent som
kongedømmet av Lemuria. Mu lå i området hvor Gobi-ørkenen er
idag – et kjempeområde i nordøstre Kina/Mongolia. Etterhvert
som Mu utviklet seg, bygde de to undergrunnsbyer som ble kalt
Agharta Alpha og Agharta Beta – som lå direkte under Mu. Byene
var forbundet med undergrunnsbaner som over hundrevis av
kilometer fraktet innbyggerne mellom byene. Senere ble også
flere underjordiske tunnelsystemer bygd andre steder på Jorden.
Skjønt de fleste av disse tunneler er blitt ødelagt etterhvert,
så eksisterer fortsatt noen intakt.

Tusener av års fredfulle liv, frembragte en stor befolkning.
Nesten hele planeten var befolket med byer på hvert kontinent,
som kunne rose seg av høy livskvalitet med teknologi. Jorden ble
kjent som en fredfylt og rolig plass å bo – som tiltrakk seg
reisende fra mange steder i galaksen. Semjase innrømmer at
Pleiadisk historie er ikke helt komplett her, men det er antatt
at så mange som åtte forskjellige raser kom til Jorden i dette
tidsrom og ble innblandet med Jordens andre raser. Fra stjernen
Sirius kom en rase av sorte mennesker som var svært høyt
utviklet. De var ikke av den lyranske kjede, men kunne rose seg
av et høyt åndelig nivå; de fant det lett å leve i fred med
de kunstneriske og kreative mennesker på Atlantis. Andre
mennesker kom far Orion, Vega og Hyadene, som også var
etterkommere av de gamle Lyranere. Det var også i dette tidsrom
at en fremmed rase ankom og startet kolonier på Jorden – men
opprinnelsen til denne rasen er ikke kjent for Pleiaderne. De var
av en eldre rase enn Lyranerne, og holdt seg for seg selv og var
svært fredelige. Det var disse kolonier som senere grunnla de
asiatiske samfunn på Jorden, – en forskjellig familie av
opprinnelse, men nå en del av den stadige blandingen av nye
jordmennesker. Jorden var blitt en smeltedigel av raser og farger
som bodde sammen i fred og kjærlighet.

13.000 f.kr. Arus blir forvist fra Jorden

(Ref. til den 9.kontakt, fredag 21.mars – 75, kl.16.18).

Gjennom 15.000 år levde menneskene på Jorden i fred – den
lengste periode for noen jordisk sivilisasjon. Dette var en tid
med åndelig vekst og utvikling for alle som delte Jorden. Men
etterhvert startet problemer; en gruppe av unge vitenskapsmenn
var oppsatt på å kontrollere andre. For første gang på
tusener av år, var freden truet på Jorden. Men noen mennesker
forutså de potensielle problemer, og maktgruppen ble forvist fra
Jorden. De flyktet til den nærmest liggende stjerne – Beta
Centauri – som er ca.4,3 lysår borte. Her fant de menneskelig
liv på en planet, og levde der i eksil. Over to årtusener
forsøkte disse utviste vitenskapsmenn og deres etterkommere å
skape intriger og å undergrave Jordens sivilisasjoner. Ut fra
sitt hat til de jordiske herskere, planla de å dra tilbake til
Jorden for hevn og angrep. De var ledet av en ond Ishwish
(innvidd i åndelig kunnskap) med navn Arus – som hadde som
siktemål å ødelegge Atlantis og Mu. De dro tilbake til Jorden
ca.11.000f.kr., og slo seg ned i et område som da het Hyperborea
– utgjørende det nåværende Florida. Dette område lå dengang
lenger mot nord, før en senere jordkatastrofe som forandret
Jordens polakse. En annen gruppe av dem slo seg ned i Norden.
Herfra gjorde de stadige angrep mot Mu og Atlantis.

Gjennom intelligent forskning og mutasjoner hadde de klart å
lage sin kropper funksjonsdyktige for meget lang tid. Også hans
underledere tok seg friheter, og de gjorde seg stadig mer
selvstendige. Etter bare tre årtier handlet de i stor
utstrekning etter egne ønsker, selv om de fryktet straff fra
Arus. De var egentlig underlagt en kodex eller lov, om at de
under alle omstendigheter skulle beholde sin egen rase ren, og
ikke innlate seg på seksuelt samkvem med jordkvinner.

Nestkommanderende under Arus var en mektig vitenskapsmann med
navn Semjasa. Han og de andre i denne rebell-gruppen
hadde altså streng beskjed om ikke å ha seksuell omgang eller
sosialt samkvem med de opprinnelige jordinnbyggere. Disse var
svært underutviklet og også genetisk svekket etter de
eksperimenter som Lyranerne hadde utført tidligere. Men Semjasa
– en av dem som kalte seg himmelsønner – trosset ordren, og
arbeidet i det hemmelige med å foreta genetiske kryssninger
mellom dyr og de degenererte jordmennesker. Han skapte mange
former for skapninger og mennesker mens han søkte en måte å
forbedre mennesket. I et eksperiment parret han seg med en vill,
men dog vakker jordkvinne – kalt en Eva – og med sine høyere
utviklede lyranske gener, fremskapte han med dette et mer
intelligent jordmenneske som han kalte Adam. I det Lyranske
språk betydde Adam ganske enkelt jordmenneske; det var ikke
egentlig noe navn. Dette er dog opprinnelsen til legenden om Adam
og Eva. Eksperimentet ble vellykket, slik at Semjasa gjentok det,
og frembrakte nå en ny liknende kryssning, men dette avkom ble
nå av hunkjønn. Når disse avkom nådde kjønnsmoden alder ble
de så igjen parret, og resultatet ble sønnen Seth, som derved
ble den førstefødte sønn av den nye menneskelige rase på
Jorden.

Etterhvert ble det også født mange andre vesener av liknende
art, som sluttet seg sammen til store grupper og stammer. Delvis
ut fra disse utviklet seg dagens menneskehet, som allerede fra
sin urbegynnelse ble fordelt etter raser på de forskjellige
kontinenter. IHWH ARUS ble meget oppbrakt over hendelsen, og i
den grad han kunne, landsforviste han sine underledere og avsa
dødsdom over dem. Men etter hvert endret han sin innstilling, da
han oppdaget en ny mulighet til å kunne få forøket makt over
de “nyskapte” jordmenneskene. Disse utgjorde forfedrene
til: 1 : det som idag kalles indiere. 2 : de som slo seg ned
rundt Svartehavet – Armenia. 3 : de som dro rundt som sigøynere
i syd, nedenfor Middelhavet – og derfor kaltes de Hebreere.

Gjennom sine “vokterengler” kunne IHWH ARUS underkue
disse menneskeslekter, og gjøre seg til herre over dem. Som
deres høyeste hersker, lot han seg æres og tilbes av dem. I
sitt storhetsvansinn, lot han seg tilbe som GUD, og hans
underledere som medhjelpere ved skapelsen. Han lagde hårde og
strenge lover, som uten unntak krevde den skyldiges blod,
forbildet for den hevnkultur vi ser i de hedenske tradisjoner,
også i det gamle testamente. Først “gudenes”
etterkommere ble mer humane, og utviklet seg i en åndelig
retning. Med sin etterhvert endrede åndelige innstilling,
besluttet de seg til å la jordmennesket følge sin naturlige
utvikling, og at de selv skulle dra seg tilbake til sitt
opprinnelige hjemsted. Derfor forlot de Jorden for snart 2000 år
siden, og vendte tilbake til Pleiadene som fredelige vesener –
der deres egen menneskeslekt i mellomtiden hadde utviklet seg
meget høyt. * Det var da 22 millioner år siden Lyranerne
første gang brukte jordmennesker til å fremskape typer av
apelignende vesener, som ødela den naturlige utviklingen for
jordmennesket.

Går vi nå litt tilbake i historie-gjennomgangen, hadde nå
forskeren Semjasa (altså nesten samme navn som kontaktpersonen
Semjase som forteller dette til Meier), – altså skapt
begynnelsen til en vis og intelligent menneskelig rase. Det var
hans håp at han hadde vært istand til å rette opp noe av
ødeleggelsene som hans fjerne forfedre hadde skapt i den fjerne
fortid. Selv om den naturlige utvikling på Jorden hadde blitt
påvirket og forandret mange ganger, hadde han lykkes i å gi
jordmennesket en ny sjanse til å overleve og vokse. Dette var
fødselen til vår nåværende sivilisasjon som vi kjenner den.
Arus som var omtalt over(som ønsket hevn over Atlantis og Mu),
og hans gruppe av terrorister startet stadig små kriger rundt om
på Jorden, men disse trefninger hadde ingen vesentlig virkning
på det store Atlantis, og var ikke stort til besvær i
begynnelsen. Arus’ sønn – Arus II, deltok også i
erobringskampen, – han fortsatte å angripe fjerne områder, og
fikk etterhvert kontroll over hva som idag er India, Pakistan og
Persia. De kom i kontakt med Sumererne, et fredselskende folk som
flyktet nordover til sikkerhet, fordi de ikke ønsket konflikt
med armeene til Arus II.

Sumererne var høye, mørke og etterkommere av Sirianere som
første gang slo seg ned på Jorden noe før Atlant grunnla
Atlantis. Disse Sirius-flyktninger ankom for 33.000 år
siden.(Ref. “Semjase 6”, s.1061). Sumererne flyttet inn
i fjellområdene, og ble en påvirkning på folkene som bodde i
India, Pakistan og Irak. Området de bodde i ble kalt Sumer, og
var endel av det som er kalt gamle Mesopotania. Senere grunnla
deres stamfedre byer kjent som Ur, Uruk, Kish og Lagash, som alle
er blitt store arkeologiske funnsteder i sydlige Irak. Den store
kunnskap til Sumererne ble overlevert gjennom århundrene, og er
bevart i piktogrammer og kileskrift som fortsatt granskes idag.
Sumererne er hovedsakelig ansvarlige for at livskunnskapen fra
Atlantis’ tid er tatt var på. Dagens anerkjente vitenskap vet
dog ikke så mye om dette folkeslags opprinnelse og herkomst. Og
det er ingen ting som motsier deres ET-herkomst – bortsett fra
den rådende holdning at ingen utenfor Jorden “har
muligheter” til å kunne ta seg hit. Altså: Når og hvorfra
sumererne kom til Babylonia, til landet mellom de to elvene
Eufrat og Tigris er hittil ikke allment kjent. Faktisk er det mye
som antyder at de hadde en arv av høyere kunnskap, da
vitenskapen vet at de brukte skrifttegn i en tid da store deler
av jordmenneskene ellers var mer eller mindre som dyr. Altså på
tiden som vår vitenskap setter parallelt til Europas tidlige
steinalder!

Deres skrifttegn besto av de 42 alfabetiske kileskrifttegn, og
gjennom dette overførte de det forgjengelige språket til varig
og holdbar skrift på en mengde leirtavler. De hadde også
høyere matematikk, og hadde kjemiske kunnskaper til å utnytte
olje i mange sammenhenger bl.a. sammen med fargepigmenter til
maling (ref. Sitchin).

***

India ble dengang kalt Arya, og etter få århundrer ble det
skilt fra kontrollen fra Arus II, og de inngikk allianse med den
store samfunnet fra Mu og Agharta. Disse små kriger som Arus’
terrorister fikk istand, hadde ikke noen innvirkning på
Atlantis’ store makt, men de varte enda femten århundrer. Arus
II ble gammel og døde, men han lyktes i å innfiltrere sine
ledere inn i Atlantis og Mu, og slik forårsake nok uenighet til
at de begynte å snakke om krig. Men mage vitenskapsmenn begynte
å ane hva som var i emning, men var helt maktesløse ovenfor de
etterhvert mer krigeriske tanker, og mange flyktet derav vekk fra
Jorden og til deres hjemverdener i Pleiadene, hvor freden
forlengst hadde inntrått.

Semjases egne ord om Mu og Atlants’ siste tider
og gjensidige ødeleggelse.

Jeg velger å ta med stoff fra kontakt-nedtegnelsene med dette
stoff. Det er oversatt fra “Semjase-berichte – block
5”, side 867, der hun i den 60.direktekontakt med Meier
fortalte videre om Jordens forhistorie. Denne kontakt fant sted
den 8.6.76 kl.14.03, og i det siterte er det visse gjentakelser
fra stoffet foran.

“I årtusender hersket enighet og fred, før igjen
enkelte vitenskapsmenn og maktbegjærlige utartet – som forsøkte
å overta makten. Imidlertid reiste folket seg, som erindret de
fjerne kriger – mot de maktsyke vitenskapsmenn, slik at disse
måtte flykte. Dette skjedde for ca.15.000 år siden. Under de
neste to årtusener levde disse ondsinnede flyktninger i et
nabosolsystem, der de fikk mange etterkommere, og utviklet en
høy teknikk som bød dem fantastiske muligheter. Disse utviste
flyktninger fremmet hat og hevntanker, og ville igjen bringe
Jorden under sin makt. Gjennom deres styre ble hat og hevntanker
stadig utbredt, og makten opprettholdt gjennom streng orden og
trusseler om strenge straffer. Slik oppsto et folk av ondsinnet
og bestialsk natur. Men gjennom forskning og mutasjoner hadde de
hevet livsalderen til flere tusen år. Hvert enkelt menneske hos
dette folk ble undervist i krigshåndverk og intriger. Etter to
årtusener var dette hatfolk kommet så langt at de kunne foreta
et angrep på Jorden. De brukte sine store romskip, og kom igjen
til Jorden for ca. 13.000 år siden. Deres leder var ARUS, en
barbarer, en maktsyk vitenskapsmann av bestialsk sinnelag. Til
hjelp hadde han mange vitenskapsmenn i forskjellige fagområder –
utnevnt til underførere i et antall av 200.

På Jorden røvet de til seg et nytt land i nordre deler av
nåtidige Amerika, som de koloniserte. I dag er dette
landområdet Florida, som altså lå langt mot nord før en
polakseforskyvning, som skjedde senere. Fra dette området
tilkjempet de seg en stor makt over Jorden, og fra sitt område
angrep de stadig Atlantis og Mu – for å bringe disse i sin
besittelse. Under to årtusener flammet verdenskriger, mens
lederskiktene på Atlantis og Mu ble undergravet av negative
mennesker som var blitt innsmuglet og integrert i samfunnet.
Disse hetset opp folket til krig, intriger og hat, som tilslutt
fullstendig ødela stor-Atlantis og Mu. Noen vitenskapsmenn
klarte dog å flykte fra disse kriger. De dro med stor-romskip
tilbake til Pleiadene, som var blitt kolonisert av de fjerne
forfedre som forlot Lyra-systemet. Stor-Atlantis og Mu ble
ødelagt intrigemessig, og med en grusomhet som overgår alt i
jordmenneskets historie. Mu som lå i nåværende Gobi-ørkenen,
konkurrerte med Stor-Atlantis – som var et stort øyrike mellom
nåværende Afrika og Amerika – om makten. Krigen som tilslutt
ble utløst, overgår alt av kriger som er blitt utkjempet på
Jorden, og denne medførte Atlantis’ totale ødeleggelse og
nedsenkning, hvor kun noen få øyer – Azorene – er restene av
dette øyrike.

Krigskreftene på Atlantis og Mu var av en slik enorm styrke
og kraft – de omfattet nesten 4,83 millioner mennesker som rådde
over små kampstråleskip, samt 123.000 småskip for nærkamp. I
tillegg hadde de 16431 elimineringsenheter, som kunne ødelegge
med varmestråler, og 24.230 skip med strålekanoner – hvert med
10 manns besetning . Ovenfor denne enorme makt var Mu underlegen,
men også Mu hadde utviklet meget farlige våpen som på andre
måter var farligere enn de Atlantiske. De hadde nemlig utviklet
teknikk til å trekke småplaneter ut av sine baner, og styre
disse Asteroider inn som verdensroms-bomber, og dette brukte de
mot Stor-Atlantis. De beste vitenskapsmenn på Mu søkte ut etter
en egnet planetoide som kunne styres inn mot Stor-Atlantis. I
Asteroidebeltet utenfor Marsbanen, fant de en Asteroide på mer
enn en kilometer i diameter. Men den nøyaktige størrelsen har
vi ikke klart å finne ut av forteller Semjase. Gjennom atomare
og elektroenergiske krefter ble den brakt ut av sin bane, og
styrt inn på en kurs mot Jorden, ved at et drivaggregat ble
påmontert romlegemet. Mindre enn en halv dag før Atlantis’
storangrep på Mu, var verdensromsbomben klar – en dødsbombe av
menneskelig galskap med enorm ødeleggelses-kapasitet. Den ble
styrt inn av “selvmordsflyvere” som styrte denne
kolossen mot målet – Atlantis. Kort før nedslaget, hadde
Atlantis ødelagt Mu totalt, slik at byen var blitt en ørken. De
som ikke befant seg i underjordiske rom eller som var flyktet ut
i det frie rom – ble utslettet av Atlantis’eliminerings-stråler,
og intet avslørte lenger deres tidligere eksistens.

De seierrike Atlanterne vendte tilbake til sitt øyrike og
feiret deres seier over Mu, men gleden ble kortvarig, for raskt
kom det inn meldinger om den truende fare fra rommet. Bare få
klarte å redde seg ut i noen romskip og flykte ut i rommet før
katastrofen brøt inn over Atlantis. De tilbakeblevne som slik
var dømt til døden, så hvordan himmellegemet kom inn imot dem
høyt på himmelen i nordvest over havet og det fjerne fastland.
Den ble raskt gigantisk – fra først å være å ha vært en
liten stjerneprikk. Forskrekket så menneskene mot dette uhyre
som nå ga fra seg en hylende lyd. Få sekunder senere glødet
planetoiden opp som en supernova, og frembrakte en varme på
34.000 grader. Hele landområdet ble forbrent i løpet av
sekunder til glødende aske. Så eksploderte rombomben plutselig
i en høyde av 172 km og forvandlet seg til flere tusen av små
og større meteoritter – som virket som små atombomber der de
ble slynget mot Jorden. Disse ødela alt som befant seg i deres
trykkområder.

Gjennom de kolossale eksplosjoner ble Jorden rystet, og
eksplosjonsdrønnet rullet over hele kloden. To store deler av
planetoiden styrtet ned på Atlantis, og slo hull i jordskorpen
på havbunnen. Tilslagsenergien var tilsvarende 32.000
vannstoffbomber som dere i vannsinn har fremforsket idag. I
havets dyp ble jordskorpen brutt opp slik at den glødende magma
brøt frem i kolossale mengder. Havvannet begynte å koke, og de
fordampete vannmasser skjøt opp i atmosfæren til en høyde av
3500 meter. Ut av dette ble det også dannet en gigantisk
flodbølge som med rasende hastighet og med en høyde på 2300
meter rev med seg alt på sin vei. Øyriket Atlantis forsvant på
få minutter i havets rasende vann uten at noen livsformer ble
tilbake. Dette skjedde for 11498 år siden – regnet ut fra dagens
tidsregning”. Så langt Semjases oversatte forklaringer om
Mu og Atlants’ siste tider og gjensidige ødeleggelse.

Jorden forandret sin rotasjonsakse, som forårsaket at havene
overskyllet kontinentene, og vulkaner fylte luften med røk og
ild. Mens planeten forandret akse, og kom til ro i en noe annen
bane – var Jordens geografi totalt forandret. Det tidligere
polpunkt må ha ligget mye lenger sør – for Semjase forteller at
Florida hadde posisjonen hvor Grønland nå ligger – i forhold
til den daværende nordpol. Den såkalte magnetiske nordpol er i
noe bevegelse nordover, men det er jo begrenset hvor lenge vår
nåværende vestlige/tekniske sivilisasjon har hatt kunnskap om
dens beliggenhet. Men man vet at den i 1831 lå noe øst for
Victoria-øya i nord-Kanada, på ca.70. grad nord. Man da den er
i bevegelse, kan den ha ligget noe lenger sør, og det er å anta
at denne såkalte magnetiske nordpol er “restene” av
den siste fysiske nordpol. Polpunktet kan derav godt ha ligget i
området mellom Kanada og Michigan. Altså i en slik posisjon at
forholdet mellom daværende Hyperboria (nuværende Florida), og
daværende, siste fysiske polpunkt – var som avstandsforhold
mellom Grønland og nordpolen idag.

Området som er Florida i dag, kaltes den gang altså
Hyperborea, og var altså hjemstedet for Arus og hans krigere,
som var ansvarlige for at hatet hadde vokst mellom disse
fortidige kultursentra Atlantis og Mu. De gjenlevende på
Hyperborea flyttet under Jorden etter det store holocaust, og var
inntil nylig bosatt under Mt.Shasta i Kalifornia. Mt.Shasta er en
utdødd vulkan i Serra Navada, og vi må forstå det dithen at
det da eventuellt må finnes store underjordiske tunnelsystemer
eller åpne lavarør i dette område I den forbindelse er det
interessant å nevne en bok som kom ut i 1884 med tittelen
“a dweller on two planets” – skrevet av Fredrick
Oliver.

Han var lokal fastboende i Mt.Shasta området, og han fortalte
at han hadde kontakt til disse underjordiske beboere som han
beskrev detaljert. I følge Oliver var disse overlevende
atlantinere i besittelse av magnetisk-drevne romskip.
Ufo-observasjoner har lenge vært gjort i dette område. Oliver
fortalte at han hadde fått vite at de før kun hadde hatt mer
primitive fartøyer, men at de nå også kunne lage
“fireballs”. Hans kontakt skjedde for mer enn hundre
år siden – lenge før ufo var et begrep. Men så kan man spørre
– hvis dette var sant, hvorfor er det ikke blitt offentlig kjent?
Og svaret er at denne informasjon er kjent i lukkede
militære/sikkerhets-grupperinger. Mye tyder på at disse i lang
tid har arbeidet for å få tak i og videreutvikle høyteknisk
informasjon fra bl.a. ET-grupper, men dette er ikke en aktivitet
som offentligheten eller såkalte “demokratiske
myndigheter” har særlig informasjon om, og kontroll over.
Disse grupperinger forsøker også å spre desinformasjon og
latterliggjøre vanlige folks ufo/ET-kontakter, i den hensikt å
utnytte denne overlegne ET-teknologien militært eller
makt/penge-messig – uten at den blir til alles kunnskap og
velsignelse. De som har satt seg grundig inn i ufo-sakens
utvikling i USA de siste 50 år – vet dette, men for folk flest
(les: de uinnvidde) lyder det sikkert som ren spekulasjon eller
eventyr.

Men dette var en kort avsporing fra den historiske gjennomgang
vi var igang med ut fra Semjases historiske forklaringer, som
fortsetter videre: Det store kontinentet Atlantis, som
opprinnelig lå nord for ekvator, sank i havet og er idag under
Atlanterhavet. Ut av kontaktnotatene kan man forstå at det må
ligge på en linje mellom Puerto Rico og Nord-Afrika. Dette store
kontinent hadde tidligere forbundet Afrika og Syd-Amerika, men er
nå bare en fjern legende. Det gjenværende av Atlantis kan idag
finnes på havbunnen utenfor Bahamas i den lille øygruppen
Bimini. På havbunnen her har oceanografer oppdaget rester av hva
som ser ut til å være en gammel by, og har avdekket veier,
murer, og andre monumenter som kan være med å fortelle
historien om Atlantis’ siste dager (jfr. bl.a Mysteries from
forgotten worlds av C.Berlitz fra 1972). Også syd for Puerto
Rico, kan man finne topper av pyramider som ligger i havnivået.
Dette er hva som enda har kommet frem av reminisenser av det
samfunn som kan ha vært det mest avanserte som noengang har
eksistert på Jorden.

9448 f.kr – Jehovan kontrollerer Jorden etter
Atlantis og Mu’s totale ødeleggelse.

Straks etter hevnkrigen som Arus II egget frem, ble han altså
myrdet av sin tredje-fødte sønn Jehovan, som grep makten over
Arayene (nåværende India) – som tidligere berørt – og de andre
to gjenværende nasjoner som ikke var utslettet. Den voldsomme
ødeleggelse som ble forårsaket av asteroiden som traff Jorden,
hadde gjort atmosfæren umulig å innånde over nesten hele
planeten, og de overlevende måtte flytte under Jorden. Det tok
50 år før luften begynte å klarne opp, og små stammer begynte
igjen å komme frem.

Som repetisjon nevnes at det altså var tre grunnstammer av
folk som overlevde destruksjonen:

Første nasjon: Etterkommere av Armus
folket, som levde i området idag kjent som Armenia helt fra for
33.000 år siden. Disse var etterkommere av ishwish’en Armus, som
hadde ankommet for ca. 33.000 år siden, som immigranter fra
Pleiade-systemet.

Andre nasjon: De spredte stammer i
nåværende Iran/Persia, India og Pakistan – som var kjent som
Aryanere på den tiden.

Tredje nasjon: Spredte sigøyner-grupper
kalt Hebreere, som i det gamle språket fra Pleiadene het
Hebraon’s og senere Hebrons. Endel av dem var bl.a. spioner for
Jehovan, som skapte uro, grådighet og utnyttelse. Men Semjase
understreker at disse slik sett ikke har noe felles med dagens
sigøynere. Men Hebreerne proklamerte seg som utvalgte, noe de
fortsett opprettholder som tro.

En Ishwish kalt Jehovan regjerte de tre stammer inntil for
7000 år siden, da han ble myrdet av sin sønn Jehav, som i
likhet med sin far, kalte seg for menneskets skaper. I løpet av
denne tiden unnslapp en gruppe på 160.000 Aryanere fra Jehavs
kontroll, og utvandret mot et område mellom det Kaspiske Hav i
nordre Iran og Arhat fjellene i Tyrkia. Dette området rommet
etterkommerne fra Sumererne, som ledet de lokale folk med stor
disiplin, fordi de hadde en høyt utviklet innsikt i de åndelige
krefter. Aryanerne angrep dem, og presset dette folket inn i
trelldom, og skapte en ny stat. Fratatt alt av teknologi, begynte
snart Aryanerne å blande seg med de innfødte, og alt av deres
tidligere kunnskap forsvant raskt og ble for alltid glemt (fra
Semjase 6, s.1064).

Tiden med barbariske ledere etter Atlantis
opphører

I barbarisk tradisjon ble også Jehav drept av sin sønn
Arussem, som slik ville tilrive seg makten. Dette mislyktes dog
da hans yngre brødre Ptaah og Salem fikk hindret dette. Mettet
av krig og blodsutgydelser strebet disse brødre nå etter en
human vei. De hersket sammen med fredelige midler, inntil Ptaah
døde som 93 åring av sykdom, og Salam overtok herredømmet og
styrte inntil hans sønn Pleios overtok. Han var en klok og
godlynt leder. Vi må huske på at dette er så fjernt rent
tidsmessig, at andre nedtegnelser om disse fjerne gudesønner,
kun i en viss grad er overført i form av legender og sagn i
forskjellige kulturer.

Men først litt tilbake til den maktsyke broren Arussem og
hans tusener av tilhengere. De ble fordrevet vekk, men søkte
senere tilflukt under Giza-platået – i underjordiske byer, som
der hadde stått ubenyttet i 70.000 år – siden de ble bygget
omtrent samtidig med pyramidene. Derfra utøvet disse
“Giza-intelligenser” sine herskerplaner, som de
forsøkte å virkeliggjøre, men uten særlig hell. Arussem
hersket jfr. Semjases opplysninger, inntil 3010 før vår
tidsregning, da hans “skjulte makt” ble frarøvet av
Henn – som var den som ble kalt Jehova av Hebreerne. I 2080 f.kr
ble makten over disse såkalte “Giza-intelligenser”
igjen overtatt av Kamagol 1.

Han og hans maktmennesker opprettholdt fra disse underjordiske
byer, en med tekniske og okkulte krefter, manipulerende
påvirkning av de mange jordiske religioner og sekter. Og dette
har de fortsatt med inntil nåtiden. Disse underjordiske
“byer” under Giza som omtales i kontaktnotatene, sies
å være så beskyttet og meget godt skjult, slik at de ikke
kunne ødelegges, og fortsatt må de vel da kunne finnes dypt
under Giza-pyramidene. Dersom disse opplysninger er korrekte, at
det finnes store, ukjente – ihvertfall offisiellt – underjordiske
“byer” her, burde disse dog kunne påvises. Etter
Meiers tidlige opplysninger, via Asket, ligger de mellom300 og
400 meter under Giza-platået.

SYNDFLODER OG KOSMISKE ØDELEGGELSER ETTER
ATLANTIS

Men i denne gjennomgang her, skal det ikke bare fokuseres på
de merkelige navn på de mange Lyransk/Pleiadiske herskere og
ledere, som Semjase forteller har ledet utenomjordiske grupper
på Jorden, og slik fremavlet deler av dagens menneskehet. For i
perioden etter Atlantis, skjedde det mange enorme
naturkatastrofer som det skal belyses i det følgende stoff.

Vi fortsetter derfor her den historiske gjennomgang, og går
noe over 10 årtusener tilbake. Det refereres fra den 61. kontakt
fra den 29-7-76 – der Meier bl.a. spør når syndfloden skjedde.

Semjase: “Det er nå (1976) 10080 år siden den bibelske
syndfloden, men to andre syndfloder skjedde også i en senere
tid. En i året 7957 f.kr., og en i året 6906 f.kr. Den Bibelske
syndflod ble utløst av “ødeleggelses-kometen”.
Gjennom ytterst grove unøyaktigheter hos de gamle tidsregnere
(tysk: “chronisten”), ble disse hendelser fordreiet og
forfalsket, og derigjennom via bibel- og oldtidsforskere antatt
å være skjedd mye senere. Atlantis og Mu ble ødelagt for 11498
år siden. Dette var den første store katastrofen de siste
12.000 jordår. Ca.1300 år senere fulgte da videre katastrofer
av kosmisk opprinnelse. For ca.10.215 år siden raste ute fra
rommet en planetoide av enorm størrelse mot Jorden. Den
“delte vannene” (slo ned) i havet, nøyaktig der hvor
den menneskestyrte asteroide hadde slått ned 1300 år i
forveien. Men om denne senere omtalte planetoide kom fra
asteroide-beltet eller ute fra det ytre rom, er oss ukjent.

Etter denne hendelse varte det kun 135 år før Jorden igjen
ble utsatt for en katastrofe. Denne var større enn de
forutgående, men rammet særlig det østlige rom på kloden med
enorme ødeleggelser. Dette da tidligere omtalte gigantkomet –
ødeleggeren (“Der Zerstører” – som det står på tysk
i kontaktreferatene) – kom i farlig nærhet av Jorden for 10.080
år siden (8104 f.kr). Dette førte til kolossale,
verdensomfattende katastrofer som aldri ble nedtegnet av de
jordiske historieskrivere eller kronister, og først ble
nedtegnet mye senere i forskjellige skrifter. En større syndflod
ble igjen utløst av ødeleggelses-kometen for 7957 år siden
(5981 f.kr). I rundt 1000 år ble så Jorden skånet for større
katastrofer, frem til for 6906 år siden (4930 f.kr.), – da
ødeleggelses-kometen igjen skapte masser av ødeleggelse på
Jorden. Deretter var det relativt rolig fram til for 3453 år
siden (regnet fra 1976 og bakover blir det 1477 f.kr) – da en ny
katastrofe igjen brøt inn, ved at ødeleggelses-kometen dro
Venus inn i kryssende kurs med jordbanen, og deretter inn i sin
nåværende bane.Dette utløste Santorini-katastrofen.(se
kapittelet om Mer om Atlantis, og ellers en mer detaljert
redegjørelse for denne katastrofe noe senere her).Noen av disse
begivenheter ble fastlagt av menneskene rent tidsmessig, men ikke
alle – og heller ikke korrekt. Mange hemmeligheter av nevnte art
ble ofte først nedtegnet århundrer eller årtusener senere,
forfalsket og også uriktig gjengitt”.

Meier spør da hvilke av de gamle nedtegnede kilder som er
mest å stole på. Er det de bibelske eller de sanskritske?

Semjase: “De sanskritske skrifter er meget nøye og
ytterst presise i visse henseender, men ikke bibelskriftene, for
disse er unøyaktige. De er for det meste forfalsket og
gjennomvevet av fantasihistorier. Anbefalings-verdige er dog
orginalutskifter fra Henoch (Enok), og også de gamle
Maya-nedtegnelser(Maya-kalenderen). Spesielt disse siste er
verdifulle. Deres tidsmåling begynner der hvor asteroide-delen
ute fra rommet traff Jorden, og utløste katastrofen for 10215
år siden (8239 f.kr.)”.

Meier spør så etter flere opplysninger vedrørende
ødeleggelses-kometen, og det tidligere omtalte solsystem som
Venus ble trukket ut fra – av ødeleggelses-kometen – (dette var
opplysninger han hadde fått under de første møter med
Pleiaderne). Denne kometens omløpsbane er også for Pleiaderne
en gåte sier Semjase. Dens omløpstid har de kartlagt å være
575,5 år, men mellomsvingninger i kretsløpet på opp til 205
år har de også funnet ut av. “Dette betyr at i løpet av
ganske få omløp ble dens omløpstid påvirket av forskjellige
planetære gravitasjonsfelt, slik at dens omløpstid har vært
bremset til 478 år, og for senere å øke til 683 år. Men i
løpet av få omløp har den igjen hatt et omløp på 575,5 år,
og dette har vært en gåte for oss. Våre vitenskapsmenn har
regnet ut at når kretsløpet har nådd 575,5 år, vil den alltid
fremkalle fare for Jorden ved sin passasje, og naturligvis
forårsake store ødeleggelser. Etter vår vitenskapelige
forskning spiller også hele solsystemets bevegelseshastighet her
en betydelig rolle, der det beveger seg med stor hastighet mot
Herkules’ stjernebilde.”

Meier: “Dette forstår jeg. Hvordan forholder det seg nå
med Venus?” Semjase: “Venus ble gjennom
ødeleggelses-kometens massetiltrekkning og gjennom forskjellige
andre faktorer revet ut av solsystemet til Uranus. Den fulgte så
i kometens bane trukket av dens gravitasjonskraft. Men
kometgiganten gikk hurtigere, og Venus ble stadig hengende etter.
Da Venus ble dratt ut av Uranus’ system, hadde den en langsom
hastighet. Dette skjedde for ca. 8590 år siden (ca. 6614 f.kr.)
– før kometen fikk omløpshastigheten av 575,5 år. Ved dette
gjennomløp økte omløpstiden til 632 år – altså 57 år over
konstanten av 575,5 år, og dette er også gåtefullt for oss.

Venus beveget seg i en meget langsom ellipseformet bane vekk i
fra sitt opprinnelige (sol)system (altså systemet til Uranus, se
fotnote), og slo inn på en farlig bane mellom de andre planeter.
Denne banen holdt Venus inntil for 7957 år siden (5981 f.kr.),
da kometen igjen forandret Venus’ bane, slik at den ble dreiet
inn på jordkursen, mens kometgiganten selv kom i farlig nærhet
av Jorden, og forårsaket kolossale ødeleggelser og
oversvømmelser. Dette var den andre syndflod i de siste 12.000
år som ble forårsaket av ødeleggelses-kometen. Gjennom disse
hendelser forandret kometen enda en gang sin omløpstid og
gjennomløp det neste kretsløp uten skader i solsystemet –
passasjen var meget fjernt fra Jorden.

Allerede ved neste omløp for 6906 år siden – hadde den igjen
kretsløpet av 575,5 år, og enda engang kom den inn i Venus’
bane som igjen ble dreiet på en bane nær Jorden. For nøyaktig
3583 år siden (1607 f.kr.) hadde Venus oppnådd en svært
langsom hastighet i banen og var på kurs mot jordbanen. For 3453
år siden – 130 år senere – kom igjen ødeleggelses-kometen inn
i et 575,5 års kretsløp, og suste forbi i avstand av få
hundretusener av kilometer, og rev Venus mot Jorden. Etter kort
tid skjøt ødeleggelses-kometen forbi Jorden, og i sitt slep dro
den med Venus som da kom meget nær ved Jorden, og som derved
utløste Santorini-katastrofen.(Se side og side ). Deretter viste
ødeleggelses-kometen igjen forskjellig omløpstid, og passerte
solsystemets planeter uten å lage skade. Siste passasje var år
1680 e.kr. – igjen uten å skape ødeleggelser. I året 2255
ventes den igjen å vende tilbake”. (Man kan også spekulere
på om den store komet som ble sett år 1066 under slaget ved
Hastings – der Englands konge ble beseiret av Vilhelm fra
Normandi, nettopp var ødeleggelses-kometen. Denne kometen ble
avbildet på den berømte Byaeux-bildet. Dersom dette var nevnte
komet og tidsangivelsene ellers stemmer med kildene, må den
mellom 1066 og 1680 ha hatt et kretsløp på 614 år). (Sett inn
bilde – fra kilde: skapelsen i nytt….)

Noe senere spør Meier om dette med betegnelsen solsystemer –
vedrørende omtalen av formuleringen Uranus’ solsystem. Semjase
svarer at hennes betegnelse for solsystem er når et stort
himmellegeme samler mindre legemer om seg – minst 3 legemer –
sier hun. Begrepet “sentralsol” brukes av Pleiaderne
når en stjerne har minst ett slikt “mini-system”
kretsende om seg. Meier understreker så at dette har skapt store
misforståelser, ettersom Semjase allerede i 5.kontakt (søndag
den 16-2-75, kl. 23.41) kom inn på dette med at Venus var dratt
inn via ødeleggelses-kometen fra et “fjernt solsystem”
– uten den gang å nevne at det dreide seg om Uranus’ (sol)
system. Imidlertid understreker Semjase at ødeleggelses-kometen
går utenfor solsystemets grenser (markert med Plutobanen) – i
sine omløp, men ikke ut til andre stjerner som altså er altfor
fjerntliggende for å nås innen et kretsløp på 575 år. Det
kan for øvrig nevnes at Pluto har en omløpstid rundt solen –
altså ett Plutoår – på 247 jordår – der den har en
bane-hastighet på ca.17000 km/t. Dersom ødeleggelses-kometen
skulle ha gått ut til et annet solsystem i sine kretsløp,
måtte den ha gått med praktisk talt umulige hastigheter. Et
regnestykke viser f.eks at selv om den skulle vende rundt det
nærmeste solsystem – solen/stjernen Alfa Centauri – måtte den
ha gått med en banehastighet på ca.16.000.000 km/t – dersom den
skulle rekke denne enorme runden i løpet av 575 jordår.

Kapittel…….

Det siste kosmiske himmeldrama.

Om syndfloden og planetarisk kaos i historisk
tid

Mens de hittil nevnte voldsomme katastrofer og ødeleggelser
på Jorden, har vært svært tidsfjerne begivenheter, så skal vi
nå belyse det siste kosmiske himmeldrama som skjedde for ca.
3500 år siden. Ettersom dette er såpass nært i tid, skal vi se
at det finnes en mengde nedtegnelser om denne
“dommedag” i mange legender og sagn rundt om i verden.
Særlig vil vi se på det omfattende materiale som den geniale,
intuitive forskeren Immanuel Velikovsky har funnet beskrivelser
fra nevnte kosmiske begivenhet. Disse støtter da i en meget stor
grad de opplysninger som Semjase gir om dette ragnarokk, og som
vi videre skal gi en beskrivelse av i det følgende:

Det var i kontaktreferatene fra den 16.2.75 kl 23.41 – at
Semjase kom inn på dette. Stoffet beskriver også vår månes
fortid.

Pleiadiske Semjase sier: “Deres jordiske tidsregning er
ikke særlig korrekt. Den kan bare så noenlunde angi tiden for
visse hendelser. Etter vår innsikt, og i deres tidsregning,
skjedde den såkalte syndfloden – som var en verdensomfattende
begivenhet og katastrofe – for eksakt 10.079 år siden (fra-75).
Altså i året 8104 f.kr. Den utløstes av en verdensomfattende
katastrofe av kosmisk opprinnelse, da en gigantisk komet kastet
Jorden ut av sin opprinnelige bane, og forandret dens omløpstid
og omløpsbane. På den tiden utgjorde en jorddag mer enn 40
timer, og solen gikk ikke opp i øst som den gjør idag. Lignende
forandringer av omløpstid og omløpsretning har hjemsøkt Jorden
ytterligere to ganger etter syndfloden, men de har ikke medført
så ødeleggende katastrofer som den gang. Den siste katastrofen
av dette slag skjedde for 3500 år siden, men det skal jeg
fortelle mer om senere.

Syndfloden 8104 f.kr. var altså utløst av en kjempekomet som
allerede hadde forårsaket enorm skade, og som siden urtider har
krysset gjennom verdensrommet. Vi kaller den for
“ødeleggeren”, og vi vet at den ruser fram gjennom
rommet siden årmillioner tilbake. Etter deres tidsregning, har
denne farlige komet en kretsløpstid på 575,5 år – og den
kommer igjen tilbake år 2255 etter deres tidsregning, og vil
igjen på en farlig måte nærme seg Jorden. Siste gangen denne
komet dro forbi, var år 1680, (men da ikke i farlig nærhet av
Jorden. Utg. anm.)

Men for 10.079 år siden(fra-75) kom denne kjempekomet – som
hadde oppstått gjennom en naturlig kosmisk katastrofe, svært
nære jordens område, og hadde nesten ødelagt denne. Bare
kunnskapen og visdommen hos våre Pleiadiske forfedre, som hadde
bosatt seg på Jorden og har født sine barn, kunne forhindre et
katastrofalt slutt. Også i de følgende årtusener var
kjempekometen en alvorlig trussel mot Jorden – og det kommer den
å bli, til den engang blir ødelagt.(les evt. stk.667 i Livets
Bog del 3 av Martinus – utg. anm.) Den siste store katastrofen,
forårsaket av denne komet, inntraff for omkring 3500 år siden –
nærmere bestemt for 3453 år siden, etter deres tidsregning.
(Hun kommer videre inn på hvordan Venus – via
ødeleggelses-kometen -var blitt trukket ut av “et fjernt
solsystem”, en formulering som skapte grunnlag for en stor
misforståelse – men dette ble oppklart ved møte i den 61.
kontakt fra den 29-7-76 – som omtalt tidligere her).

Takket være denne komet inntraff noe som er svært sjelden i
universet, nemlig en omflytting av planeter. Gjennom
kjempekometens enorme voldsomhet ble det i et fjernt (sol-)system
(Uranus’ månesystem i året 6614 f.kr- jfr.kontakt fra 29.7.76,
s.902 i “Semjase 5” – og belyst over) – utslynget en
planet på hvilken det fantes liv (hvilket liv beskrives ikke.
utg.anm.). Denne fulgte så i kometens gravitasjonsfelt/bane i
mer enn 130 år, og avvek bare ganske langsomt. I 1478 f.Kr. var
“ødeleggeren” igjen kommet inn i vårt solsystem og
bragte kaos i systemet med sine enorme krefter, og nå kom den i
farlig nærhet av Jorden. Den svøpte inn denne i sin kjempehale,
og ristet Jorden kraftig. Enorme stormer og vulkanutbrudd ble
resultatet. Mennesker og dyr døde i massevis, fjell ble hevet og
forskjøv seg, og havbunnen ble forandret. I Middelhavet revnet
vulkanen Santorini’s lavavegger helt ned i dypet, og store
vannmasser trengte inn. Dette fremkalte en veldig katastrofe, for
derigjennom eksploderte vulkanen og ødela øya. Eksplosjonen ble
opphav til en gigantisk stormflod, som vokste til 2000 meters
høyde, og for frem over havet som et urtidsmonster. Alt på dens
vei ble drept og lemlestet, og vannet ble farget blodrødt. I
Egypt ble store områder oversvømmet, og alle mulige epidemier
oppstod. Flodbølgen raste nå videre mot nordøst mot
nåværende Syria og ødela store områder og alle havnebyer.

Kometen forlot etterhvert Jorden og solsystemet, og raste
videre ut i rommet for å dukke opp igjen 575 år senere. Men den
planet – like stor som Jorden – som hadde fulgt med i kometens
gravitasjonsfelt/bane, ruste nå forbi Jorden i en avstand på
omlag 600.000 kilometer.(Dette tilsvarer en avstand av 47
jord-diametere, eller 14 meter i målestokk med en 30 cm globus –
der tilsvarende månen er som en appelsin 14 meter borte fra
globusen.-utg.anm.). Men gjennom sin mektige kraft tvang solen
inn den nye planeten i kretsløp mellom Merkur og Jorden. Og
siden da er denne “omplasserte” og
“innvandrede” planet kjent for jordmennesket, som
kaller den Venus”.

Meier: “Fantastisk,”.

Destroyer – kometens opprinnelse og vår
månens fortid.

Videre forteller Semjase om opprinnelsen til denne
“destroyer comet”, som også senere frembrakte månen –
som hun beskriver å være fragmentet av en småplanet, som er
4,5 millioner år eldre enn Jorden, og vi fortsetter derved
direkte fra kontaktberetningen videre. Altså først om
ødeleggelses-kometens dannelse: Semjase: ” Jo du, men enda
er jeg ikke kommet til slutten. Jeg ville nå fortelle deg noe
som ligger enda fjernere i tiden, nemlig om urhistorien til denne
skjebnekometen som frembrakte månen – fragmentet av en liten
planet fra et meget fjernt solsystem. (Altså om) Jordens måne,
som stammer fra en småplanet, som er 4,5 millioner år eldre enn
Jorden.

Det var for millioner av år siden. Dypt inne i det ukjente
rommet, i et solsystem nære Melkeveien, svevde en ensom klode
langt borte fra sol-drabantenes normale baner. Det var en klode
som savnet alt liv, og var meget farlig i sin uberegnelige bane,
hvor den var slynget ut gjennom en voldsom eksplosjon hos sin
opprinnelige sol, som gjennom dette altså delvis ødela de
kloder som kretset omkring den, og ellers hadde slynget dem ut i
det mørke rom som farlige prosjektiler. Denne solen styrtet
videre sammen i seg selv, og slet opp et hull i verdensrommet.
Dets materie presset seg sammen med enorm voldsomhet og ble
komprimert til en liten klump. Om denne solen i sitt normale
tilstand hadde hatt en diameter på 11 mill.km, så hadde den nå
skrumpet inn til et mål på kun 4,2 km. Derigjennom ble materien
fortettet til den grad, der alene en kubikkcentimeter veide flere
tusen tonn.(Det vi kaller hvite dverger/sorte hull. utg.anm.)

. Siden dengang svever den i rommet som et mørkt, gapende
hull, som på millioner av kilometers avstand drar til seg alt
som kommer på dens vei. Den klode som den tidligere hadde
slynget ut, ble oppfanget av et nærliggende solsystem, og
kretset omkring dette i en uberegnelig bane. I denne mektige sols
kraftfelt kretset den i mange årtusener, og vitnet om at den en
dag ville la en katastrofe bryte løs. Mektig og utilgjengelig
svevet den gjennom verdensaltets isende kulde som en utstøtt,
som en vandrerplanet, som en fremmed i et fremmed system – mørk,
farlig, dødbringende. Gjennom pågjeldende sols vidtrekkende
“kraftarmer” (gravitasjonskraft – utg.anm.) nærmet den
seg i løpet av årtusener, planetsystemets område (ikke vårt
system enda-.utg.anm.), som den i lang tid og i stadig økende
tempo hadde kretset omkring. Gradvis ble banen tettere og
tettere, og faren økte gradvis. Det tok dog årtusener før den
plutselig styrtet inn i stjernesolens og dens indre planeters
dragningsfelt. Som et glupsk vidunder dukket den opp fra Altets
mørke, og varslet om dødelig tilintetgjørelse.

I begynnelsen var den bare som en skygge ut av intet, men
etterhvert utskiltes den som gåtefull og ubestemmelig, som en
halvdunkel, rund skive. Og snart belyst av solens reflekterende
stråler, nærmet den seg med utrolig hurtighet den ytterste
planetens kretsløp. Men enda var den millioner enheter fjernt
fra den fredelige stillhetens sentrum, som den dog snart med sin
gigantiske mektighet måtte forvandle til et sydende helvete om
den skulle trenge inn i dets rolige sentrum. Men enda gikk det
lang tid, før den tilslutt brøt ut av sin bane, som en rund
klode som reflekterte sollyset mens den dro med seg en fin hale
av lysende partikler. Bare noen få tusen enheter fra de
nærmeste planetene, fremkalte den på disse infernalske stormer,
som tilintettgjorde store områder som var blitt befolket av
fredelige, utviklede mennesker – som nå i frykt ble prisgitt
universets veldige krefter.

Hjelpeløse, dømte til utlevering til døden, stirret de ut i
rommet mot den kjempestore vandrerplaneten som for frem mot dem
som et kosmisk dødsprosjektil. I løpet av natten til den tredje
dagen etter at “ødeleggeren” hadde trengt inn i
planetenes baner – kort etter midnatt – brøt
“ødeleggeren” inn i den sjette planetens ellipsebane.
Fremkallende voldsomme kosmiske stormer, slynget den banens
planet noen enheter ut av sin retning, og i farlig kurs mot
systemets sol. Enorme erupsjoner og stormer sønderslet den
engang så fredfulle og blomstrende planet.(Hvilket planetsystem
dette var i – nevnes ikke direkte i kontakt-referatet, men senere
opplysninger tyder på at det var i Lyren-systemet – 25 lysår
vekke i retning av Melkeveiens sentrum. Utg.anm.) Mens fjell
styrtet sammen og hav ble kastet ut av sine bredder, søkte den
seg en ny bane rundt denne fjerne solen. Fylt av skrekk ovenfor
disse voldsomme naturkrefter flyktet menneskene ut på slettene,
men naturkreftene var sterkere enn menneskenes viljer og fantasi
når det gjaldt å redde seg.

To tredjedeler av de mennesker som befolket planeten ble
drept. Ville vannmasser slo over store deler av land, og under
vulkaners lava og aske ble store land-områder dekket. Døgnets
omløpstid ble fordoblet, planeten kretset rundt systemets
solsenter i motsatt retning, og tvunget av de kosmiske lover
måtte de overlevende finne en ny begynnelse – blottet for alt av
kultur – tilbakesatt til en primitiv overlevelses-kamp. Men
“ødeleggeren” raste videre gjennom systemet (et fjern
system altså – muligvis i Lyren området, utg.anm.), hvor den
spredde helvete, død og tilintetgjørelse. Den krysset den femte
planetens bane – en verden som stod i begynnelsen på å bære
liv for første gang. Denne planet lå imidlertid på dette
tidspunkt så langt borte i sin bane, at kometens banekryssning
ikke skapte andre ødeleggelser enn mektige stormer og
jordskjelv. Systemets fjerde drabant skulle finne sin undergang i
denne verdeners kamp. Som den minste av alle planetene dro den
modig frem i sin bane, og etter alt å dømme skulle den krysse
kometens kurs direkte foran denne.

Og nettopp dette skjedde. Den lille drabanten ble trukket av
kjempens kraft, og likt med to ville monstre ruste de to planeter
mot hverandre, en kjempe og en dverg. Men før de støtte sammen,
skaptes voldsomme eksplosjoner på den livløse dvergplaneten.
Bruddstykker av den ble slynget ut i verdensrommets endeløse
vidder som stjerneskudd eller meteorer. Andre deler av dvergen
ble trukket inn i solen, mens andre deler ble trukket inn i
“ødelegger-kometen”. Som slynget av en kjempeneve,
skjøt ene halvdelen av dvergplaneten gjennom det uendelige rom
mot et meget fjernt mål. Mangfoldige ganger kom den på sin vei
inn i solers områder, og ble stadig truffet av meteorer – og
forandret derved sin form. Allerede etter noen få århundrer
hadde den fått en kantet, men avrundet form. Men den var øde og
død, dekket av dype kjempekratere.

Gjennom kreftene fra ulike systemer ble den langsomt bremset,
og endret kurs flere ganger til den en dag ble trukket mot solen
i et system, hvor den brøt inn. (Dette var altså vår sol –
vårt solsystem.) Som et mørkt og dødt legeme gjennomfor den
alle de ytre planeters baner, uten å forårsake noen som helst
skade. Først i de indre kretsene kolliderte den med noen
fragmenter av en ødelagt planet, men disse rev bare opp dype
kratere i den. (Utgiver antar at det her refereres til
asteroidene – men det nevnes ikke konkret i kontaktreferatene).
Men med dette ble kursen noe forandret, hvilket hadde til følge
at den drev parallelt inn i banen til den andre planeten i
systemet, på hvilken det allerede var begynt å dannes primitivt
liv.(På den tiden var Jorden den 2.planet i solsystemet – etter
de Pleiadiske opplysninger å dømme – da Venus enda ikke hadde
kommet inn i nåværende bane. Utg.anm.) Her var det store hav og
tette primærurskoger. Fra og med dette tidspunkt gikk det bare
34 dager før dvergen hadde kommet inn i planetens krets, og
kreftene var tilstrekkelige til å binde dvergen, og la den
kretse rundt seg i en stadig foranderlig elliptisk bane. Og
fortsatt kretser den rundt Jorden – 4.5 millioner år eldre enn
moderplaneten”.

Deretter avsluttes det med å fortelle hvordan
“ødeleggeren” – denne “destroyer comet”, som
opprinnelig lemlestet og drepte den klode, hvis reminisenser nå
utgjør Månen – fortsetter på sin uberegnelige ferd i rommet.
Den ser nå til å være fanget i dette jordiske solsystem. Den
farer i sine kretsløp (på ca.575 år) så tett på solen, at
dens overflate smelter, og trekker med seg en hale med lengde på
hundretusener av “enheter”(- ja, dette begrep benytter
Semjase).Slik lyser denne død-bringende komet sterkt når den er
tett ved solen, men også ellers fra sitt utgående støv – og
den kommer ikke mer helt å miste sin lyskraft før den har blitt
rammet av utslettelse. Eller slitt til støv. Siden dens
tilsynekomst har millioner av år gått, og kursen har alltid
vært uberegnelig. Men stort sett er banen nå så stabil at den
etter 575,5 år, igjen løper gjennom samme bane med
distansevariasjoner på en million km – forteller Semjase.

Kapittel……

DESTROYERKOMETEN OG VENUS

Sent på 70 – tallet var jeg ivrig
opptatt av Velikovsky’s teorier – som vi i det etterfølgende vil
gi et lite overblikk over. Det virkelig interessante er at hans
forskning og teorier i en meget stor grad bekreftes av Semjases
forklaringer. For eksempel dette at Venus er ny i sin plass i
solsystemet og virkelig har ristet Jorden i relativt nær fortid
– ja, dette kom også Velikovsky frem til:

Immanuel Velikovsky’s (1897-1979) utga i 1950 boken Worlds in
Collision (på dansk: Kosmiske Kollisjoner, Bogans Forlag 1980),
og denne rommer – ganske slående – lignende konklusjoner på
Jordens “astronomiske fortid” som foran er beskrevet ut
fra Semjases fortellinger. Dette ut fra forskning i gamle myter,
overleverte legender, samt fra forskning i flere vitenskapelige
felter.

Han var oppvokst i Russland, og utdannet som lege og
psykoterapeut, men det er som opphavsmann til “nye kosmiske
teorier”, at han for ettertiden er blitt kjent. Han begynte
å undersøke om det kunne finnes andre, uavhengige kilder som
beskrev den merkelige beretning i det gamle Testamente
(Jos.10.12-13) – der det fortelles at solen og månen stanset i
sin vandring over himmelen, og ikke gikk ned til faste tider.
Samtidig falt det store mengder stein ned fra himmelen som herren
angivelig sendte mot egypterne som straff. Ja – det står konkret
at “de som ble drept av haglstenene fra himmelen – var flere
enn de som Israelittene drepte med sverdet”. I Talmud og
Midraschim fortelles også at disse stener var varme. Velikovsky
mente at dersom dette var virkelige hendelser, så måtte det
finnes tilsvarende beretninger fra samme tidsrom i andre kilder.
Han begynte derved sin leting verden rundt, og i Egypt fant han
fra Ipuwers papyrus-ruller som beskriver Egyptens lidelser, og
disse stemte forbløffende godt med de Jødiske.

Men enda mer overraskende fant han beskrivelsene fra
indianerne i Sydamerika og Mexico. Hvis episoden med den
forlengede dag, da solen “sto stille” i 6 timer ved
“Bet-Horon”, skjedde ved daggry i Midtøsten, så
måtte det da vært natt i Amerika. Og i mexikanske årbøker
fant han beretningene om den forlengede “firedobbelte
natt”, da solen ikke gikk opp. Den iranske bok
“Anugita” forteller om “en tredobbelt dag og en
tredobbelt natt som avsluttet en verdensalder”. Fra Kina
fant han at “under keiser Jahus styre inntraff det en stor
katastrofe som brakte en verdensalder til avslutning, og i ti
dager gikk ikke solen ned.” Disse beretningene overbeviste
ham om at en rekke kosmiske katastrofer som gang på gang
fullstendig hadde endret historiens forløp.

På basis av sine studier innen en mengde vitenskapelige
felter, trakk han den konklusjonen at ytre kosmiske krefter –
jordens naboplaneter – måtte ha vært de utløsende årsaker for
disse katastrofer på Jorden. I kinesiske kilder beskrives
“en planet som spente over hele himmelen og overstrålte
solen”, og en gammel jødisk beskrivelse sier at
“Venus’ lys flammer fra den ene enden av kosmos til den
andre.” Heraklit (540-475) lærte at verden ødelegges ved
ild etter hver periode på 10.800 år. Aristarch fra Samos lærte
i det 3.århundre f.kr., at i en periode på 2484 år rammes
Jorden av to ødeleggelser – ild og syndflod. Den hellige
hinduistiske bok Bhagavata Purana beskriver fire epoker, og
kataklysmer hvor menneskeheten nesten ble tilintetgjort – den
femte epoke er nåtiden.

Boken Bundehesh beretter at verden er mørk ved middag, som i
den dypeste natt – og dette skyldtes “en krig mellom
stjernene og planetene”. (Pahlavi Texts /
Sacred books of the East, 1880) En vesentlig del av de
innskrifter i sten fra mellom-amerika som er funnet etter
inkaene, aztekerne og mayaene – omhandler verdenskatastrofer.
“De eldste av disse fragmenter, fra kalendersteiner – katuns
– i Yukatan, forteller generelt om store katastrofer, som med
mellomrom og gjentagne ganger rystet det amerikanske fastland
voldsomt, og om hvilke alle dette kontinentets nasjoner har
bevart en mer eller mindre tydelig erindring” – skrev
Brasseur de Boubourg i sin bok fra 1864 om Mexicos urhistorie. EN
FLAMMENDE RØD VERDEN og kaos på himmelen og Jorden

Omkring midten av det femtende århundre før Kristus mente
Velikovsky, kom Jorden i sin bane rundt solen inn i Venus’ hale
av støv og gass. Et fint, rødt støv fylte Jordens atmosfære,
og farget både land og hav blodrødt, så menneskene i sin
fortvilelse måtte grave dypt ned for å finne vannkilder som
ikke var forurenset av det røde støvet. “……da ble alt
vann i Nilen til blod,…..og alle Egyptere gravde rundt elven
etter drikkevann….” beskrives i annen Mosebok – 7.kap, 20.
og 24 vers. Og den samtidige egyptiske historikeren Ipuwer
beretter det samme: “…..Elven er blod…..menneskene tør
ikke smake på vannet, ….alt levende tørster”. Han skrev
også at landet vender rundt som et pottemakerhjul, og Jorden
vendte bunnen i været. I Finland fant han i “Kaleva”
beskrivelser om hvordan verden under en katastrofe var
“vannet av rød melk”. Tartarene i Altaifjellene
forteller om en omveltning da “blod farger hele verden rød,
og en verdensbrann følger”. I en egyptisk myte tilskrives
dette fra blodet fra den sårede planetguden Osiris, og i
babylonske myter ble verden farget rød fra det drepte
himmeluhyre Tiamats blod. Platon skriver i dialogen Politicus
(dk: “Statsmanden”) bl.a.: I visse perioder har verden
sin nuværende kretsbevegelse, og i andre perioder dreier den seg
i den motsatte retning…., …..det skjer i denne tid omfattende
tilintetgjørelse av levende vesener i det hele tatt, og kun en
liten del av menneskeheten overlever.” Mexicos befolkning
symboliserte den skiftende retning i solens bevegelser som et
himmelsk ballspill, som ble ledsaget av omveltninger og
jordskjelv på Jorden.

RAGNAROKK, ILDSTORMER OG SYNDFLODER

Velikovsky skriver “….at Jorden kom stadig dypere inn i
Venus’ komethale, og støvpartikklene ble større og tyngre, og
snart lå Jorden under et uavbrutt bombardement av små meteorer
– et glødende regn som spredte redsel over alt”. Fra annen
Mosebok 9.kap. 24-25 vers beskrives kaoset. “……det kom
hagl, og midt i hagleskuren lyn og torden, et uvær så svært at
det aldri hadde vært maken i hele Egyptens land. Og i hele
Egyptens land slo haglet ned alt det som var på marken, både
folk og fe, og alle markens urter slo det ned, og alle markens
trær brøt det sønder”. Ipuwer: “….trær er
ødelagt. Ingen frukter er tilbake. Det vi så i går er
utslettet. Kornet er gått til grunne overalt”.

Videre: “Porter, søyler og murer fortæres av ild.
Himmelen er i forvirring…..byer er ødelagt. Øvre-egypten er
blitt en ørken…..alt er ruin”. Han skriver videre at
ilden nesten “utryddet menneskeheten”, og klaget over
den voldsomme larm: “det er ingen ende på larmen,…..å
ville den larmen og den voldsomme uorden bare opphøre!”.
“Landet er uten lys!”. Alt dette hendte, heter det i de
gamle Cuauhtilan-annalene fra Mexico, – “da regnet fra
himmelen ikke var vann, men ild og rødglødende steiner”.
De gamle folkeslag i Mexico talte også om en verdensalder som
fant sin avslutning da himmelen styrtet ned og mørket innhyllet
verden. Vogulene i Sibir har bevart denne erindring: “Gud
sendte et hav av ild til Jorden”…. “I syv vintre og
sommere har ilden rast – den har oppbrent
Jorden”….årsaken til ilden kaller de ildvannet. (ref.:
Holmberg: Siberian Mythology). Velikovsky mente at dette
ildvannet var komethalens hydrogen og karbon i dampform, som ble
antent i Jorden atmosfære, der ilden fikk oksygen. I øst-India
forteller innfødte stammer at i den fjerne fortid regnet det
Sengle-Das eller ildvann fra himmelen, og med meget få
unntagelser døde alle mennesker. Stammene på Samoa taler i
deres legender om en katastrofe, da “himmelen falt ned i
gamle dager.

Himmelen og skyene hang så lavt at menneskene ikke kunne stå
oppreist uten å røre dem”. Voldsomme orkaner pisket over
hele kloden, mens jordskorpen brast og foldet seg under
påvirkning av det andre himmellegeme. Byer ble jevnet med
Jorden, hele øyer sank i havet, vulkaner spydde ut lava, og
stormfloder fra havet rullet tordnende inn over land. Indianerne
ved Stillehavskysten i Nord-Amerika, skildret det slik: “Den
jagende stjerne(Venus)satte verden i brann. I den brennende
verden kunne man ikke se annet enn bølger av flammer. Store
røyksøyler pulserte, ilden skjøt opp mot himmelen. Den store
ild brølte over hele Jorden – den brant fjell, jord, trær,
mennesker, – ja alt”. Senere: “så veltet vannet inn
som en hærskare av flodbølger som dekket Jorden og slukket
ilden. Vannet reiste seg fjellhøyt mot himmelen”.

Legender fra Peru forteller om at i en periode som er fem
dager og fem netter var solen ikke på himmelen, og havet brøt
deretter opp fra kysten og med fryktelig larm veltet det inn over
fastlandet; Jordens overflate ble forandret ved denne katastrofe (fra s.115 i Die Flutsagen av Andree). Fra Kina
beskrives det slik av en samtidig skrivefør Shu-king: “På
Jahus tid var det ti dager da solen ikke gikk ned, og hele landet
ble oversvømt. En enorm vannbølge som nådde opptil himmelen
falt inn over Kina”. “…..vannet nådde langt opp til
de høye fjell, og de lavere høydedrag kunne man ikke se”.
“I mange år gjorde befolkningen forgjeves forsøk på å
tørrlegge landet”. Minister Khwan hadde fått ansvaret for
å befri landet fra flomvannet, men da han ikke hadde klart det
på ni år, ble han dømt til døden. Shu-king skrev: “I ni
år slet ham, Khwan, men arbeidet kom ikke til ende”. Først
hans sønn, Yu, lyktes delvis å tørrlegge landet, og denne
prestasjon ble verdsatt så høyt at han ble keiser av Kina –
etter King-Chun, som var Jahus(Yahou) etterfølger.

Etter dette måtte man “på ny finne de riktige
himmelretninger”, og – som Jødene – utarbeidet de en ny
kalender. I de historiske nedtegnelser av Se-Ma Ts’ien fortelles
likeledes som hos Shu-king, at Keiser Jahu/Yauou sendte ut
astronomer for å observere solens og månens nye bevegelser og
konjuksjonenes banepunkter, og for å undersøke og informere
folket om årstidenes rekkefølge. Det sies også at Jahu/Yauou
innførte en kalenderform hvor han bragte årstidene i
overensstemmelse med observasjonene, og at det i hans tid viste
seg “en strålende stjerne”.(Fra The
Chinese Classics av Legge)

Forskerne som jo ikke aksepterer hypotesene om de kosmiske
ødeleggelser, tilskriver disse beskrivelser å kun dreie seg om
lokale oversvømmelser i Den Gule Flod, men vannet av disse blir
jo ikke stående i landet i flere år, eller skaper behov for nye
kalendere. I den tysk-danske avhandling “Der Magische
Papyrus Harris” skrevet av den danske egyptolog H.O.Lange
(1863-1943), berettes det om en kosmisk omveltning av ild og
vann, “da syd blir nord og Jorden vender rundt”.
Velikovsky mener, som de Den Pleiadiske kontaktperson også
nevner, at disse enorme havbølgene ble skapt av den forstyrrede
jordrotasjonen, og i boken “Earth in upheaval” som
utkom i 1955, belyser han grundig de geologiske sidene/bevisene
fra denne katastrofen.(Dansk utg. fra 1981 med tittelen “Da
kloden kæntrede” på Bogans forlag).

DØDENS SKYGGE

Den enorme vulkanaktiviteten medførte at atmosfæren ble
mettet av støvpartikler som må ha skapt et langvarig mørke,
mener forfatteren. I den meksikanske “Codex
Chimalpopoca” fortelles det om et mørke som fulgte etter
syndfloden som varte i 25 år. Flere uavhengige historikere har
funnet ut at dette mørket – “dødens skygge” – var det
samme som Jødene klaget over på sin 40-årige ørkenvandring. I
Leningrad har man funnet følgende jammerklage fra katastrofen:
“solen skinner ikke mer – ingen kan leve mens solen er
dekket av skyer, ingen vet når middag er nær – det er ingen
skygge å se”. I klagesangene skrev man “….intet
grønt planteliv ville gro. Mennesker og dyr døde”. Den
rabbinske overlevering erklærer noe som dog strider mot ånden i
G.T. – at Herren alene beskyttet israelittene – at under mørkets
plage omkom størstedelen av israelittene, og at kun en brøkdel
av den opprinnelige israelittiske befolkning i Egypten overlevde
og kunne delta i utvandringen. “Den fjerde, femte, og sjette
dag var mørket så tett at man ikke kunne røre seg av
stedet”.

4.Mosebok(10,22-23): “…det kom et tykt mørke i hele
Egypten i tre dager, den ene kunne ikke se den andre…”.
Finnenes epos “Kaleva”, forteller om en tid da hagl av
jern falt fra himmelen, og hvor solen og månen forsvant”.
Ellers at “….himmelens støtte gav etter, og deretter
tente en ildgnist en ny sol og en ny måne”. Lappene bragte
tidligere offergaver ledsaget av bønner om at himmelen ikke
måtte miste sin støtte og falde ned (ref.:
Olrik:Ragnarok s.446). “Kaleva” forteller også
at “gyselige skygger” innhyllet Jorden, og at
“solen iblandt forlater sin vante vei”.
……..deretter hentet Ukko-Jupiter ild fra solen for å tenne
en ny sol og en ny måne, og en ny verdensalder begynte.

Den danske Poul Egede fikk av eskimoene på Grønland på
1700-tallet fortalt at de var redd for at himmelen ville falle
ned og drepe alle mennesker – men forut for en slik katastrofe
ville solen og månen bli formørket. Stammer i Sudan beretter om
en tid da natten ingen ende ville ta – jfr.Frobenius bok fra
1925: Dichten und Denken im Sudan. C.J.Solinus skrev i Polyhistor
fra 1847: “….etter den store oversvømmelse, som sies å
være skjedd i Ogyges’ tid, bredte en mørk natt seg over
Jorden”. I Buddhistiske kilder beskrives at med begynnelsen
av den sjette verdensalder eller “sol” så fylles
verden av røk, og gjennomsyres av sot fra denne. Det er ingen
forskjell på dag eller natt. Mørket forvoldes av
“tidsødeleggende stor sky” av kosmisk opprinnelse og
størrelse. I 1783 – etter et vulkanutbrudd på Island av
vulkanen Skatar-Jøkulls, var verden der formørket i flere
måneder – som omtales av samtidige skribenter, og som ble
sammenlignet det med den 9.av Egyptens plager. Tilsvarende var
det etter Krakatoas utbrudd i 1883. Men dette var altså bare
støv og aske fra en vulkan – og man kan lett forestille seg
hvordan asken fra tusener av aktive vulkaner på samme tid ville
skape et totalt mørke.

KOMETEN VENUS (se bilde
ved begynnelsen av dette dokument).

Velikovsky’s teori gikk ut på at Venus på et tidspunkt må
ha blitt utslynget fra Jupiter, og at den således er en nykommer
i solsystemet. At nettopp Venus er relativ nyankommet til sin
nåværende plass i solsystemet, bekrefter Semjase, men hvorfra
den kom, besvarer den Pleiadiske kontaktperson med en noe annen
forklaring, som er beskrevet detaljert foran i denne bok. Men
Velikovsky som altså forsket i gamle nedtegnelser, mente å ha
funnet begrunnelser for Venus’ forbindelse til Jupiter fra
følgende: I verket “De Astrologia” forteller Hyginus
om hvordan Phaeton som var skyld i en verdensbrann, ble truffet
av et lyn fra Jupiter og plassert mellom planetene og solen.

***

På en hinduistisk planettavle som skal stamme fra 3102 f.kr.
mangler kun Venus blant de synlige planeter. Datidens brahmaner
kjente ikke femplanet-systemet, og først i en senere periode
talte de om fem planeter. Også den babylonske astronomi hadde et
fire-planetsystem. I deres bønner ble Saturn, Jupiter, Mars og
Merkur tilbedt, men Venus manglet. Man taler om “de
babylonske oldtids-astronomers fire-planetsystem”. Hvordan
kunne de utelate den idag mest tydelige og lyssterke av alle
planeter og stjerner vi kan se fra Jorden? Og det logiske svar
på dette må være at den enda ikke fantes på dens nåværende
plass i systemet! Først på et senere tidspunkt fikk Venus
betegnelsen Den Store Stjerne, som tilslutter seg de store
stjerner – som var Merkur, Mars, Jupiter og Saturn.

Grekeren Pytagoras mente at “en av planetene er en komet,
som kun stiger litt over horisonten”. I urgamle mexikanske
bøker står det at Venus utsendte røk, og videre at “…en
stjerne som utsender røk, er en komet”. I Veda-bøkene
beskrives Venus som “rykende ild”. Også i Vedaene
står det at stjernen Venus ligner ild med røk. Stjernen hadde
tydeligvis en hale som var mørk om dagen og lyste om natten. I
den babylonske Talmud (i tractate shabbat) står det …det
henger ild ned fra planeten Venus.

Kaldeerne kalte Venus for “himmelens klare fakkel”.
I Peru heter Venus “Chaska”, som betyr “den med
det flagrende håret”. Araberne kalte Venus for Ishtar
Sebbaj eller den behårete. Mennesker på Samoa som før ikke
hadde skrivespråk, sier fortsatt idag at planeten Venus ble
vill, og det vokste horn ut fra dens hode. Altså at den hadde en
hale som ble sett på som horn.

Morgenstjernen hos Chichimec-indianerne i Mexico heter
slangeskyen, som Velikovsky finner talende, da han her påpeker
at navnet relaterer både til venuskometens bilde som en slange
på himmelen, og at den skapte en masse skyer rundt Jorden etter
sine nærkontakter.(Fra Alexander; Latin American Mythology ) Det
er klare nedtegnelser av Venus’ uregelmessige bevegelser i de
såkalte Venus-tavler i Assurbanipals bibliotek i Ninive. I boken
Historia naturalis (eng.: Natural Historie – fra 1938) av Plinius
skrives i det 91.kap: “En fryktelig komet ble sett av
Etiopias og Egyptens folk, og den daværende konge, Typhon ga den
sitt navn; den var rød, var snodd som en spiral og meget barsk
å skue; den var ikke i egentlig forstand en stjerne og må
snarere betegnes som en ildkule”.

Velikovsky fører i boken en omfattende bevisførsel for at
denne Typhon-kometen var den samme som viste seg i tiden for
jødenes utvandring, men dette blir for omfattende å referere
her. Det er flere “eldgamle forfattere” ved siden av
overnevnte Plinius, som beskriver Typhon-kometen – bl.a.Servius:
“….dens bevegelse var nær ved solen. Den var ikke rød
som av ild, men som av blod. Den bevirket ødeleggelser ved sin
oppgang og nedgang. Den bevirket mange plager, onder og
sult”.

Etter slike uhyggelige katastrofer ble Venus naturlig nok en
gudinne for tilintetgjørelse og straff. Jordens folk knelte for
henne i angst og gru – tilba henne og ofret mennesker og dyr med
bønner og besvergelser. Den lunefulle planetens herjinger er
også beskrevet i assyriske kildeskrift på tavler som man har
funnet i bibliotekpalasset i Ninive. Og her bønnfalt Babylonerne
Venus om å skåne Jorden: “Hvor lenge vil du ennå vente,
du himmelens og Jordens herskerinne?”. Profetene Esajas,
Hoseas, Joel og Amos har berettet om disse katastrofene, som
også beskrives i Iliaden. En masse nedtegnelser av mytologiske,
meget sterke antydninger om at morgenstjernen (Venus) var skyld i
en verdensbrann på Jorden, er behendig beskrevet i hans
omfattende utforskete materiale, men blir heller ikke referert
her.

Men det er interessant å legge merke til at mange folkeslags
mytologier omhandler Venus fødsel, mens de intet forteller om de
øvrige planeters fremkomst. I Platons verk Timaeus berettes det
om en egyptisk vismann som fortalte til Solon at det hadde skjedd
en forskyvning i stillingen til de himmel-legemer som beveger seg
rundt Jorden – en ødeleggelse ved voldsom ild av tingene på
Jorden, og at en slik forskyvning gjentar seg med lange
mellomrom. Den egyptiske vismann forklarte Solon, at ved disse
katastrofer gikk mange folkeslags skrifter til grunne, og av
denne grunn var grekerne enda som barn, da de ikke kjente
fortidens virkelige redsler. De samme grekeres historie beskriver
to enorme naturkatastrofer; Deukalions og Ogyges’
oversvømmelser, og det er interessant å merke seg at
krønikeskrivere av prestene fant grunnlag i å anta at disse
naturkatastrofer skjedde samtidig med jødenes utvandring – for
ca 3500 år siden.

Med sin veldige komet-hale som muligvis kunne se ut som horn
fra planetkometens hode, fikk de forskremte folks fantasi det til
å se ut som en aggressiv tyr eller ku som stanget Jorden. Og
Velikovsky spekulerer på om disse hendelser er opphavet til den
omfattende, ærefulle dyrkelsen av kyr og okser som finnes rundt
om i verden – særlig India. Men også hos Minoene på Kreta,
samt hos de gamle grekere – ble tyren hyllet og tilbedt. Men
muligvis har denne tilbedelse også en forbindelse til
“Tyrens tidsalder” som solsystemet gjennomløp mellom
2160 og 4320 f.kr.

BEKREFTELSER FRA ROMFARTEN

Semjase forteller i 29.kontakt (den7.7.75 kl.10.37) om hvordan
Venus-kometen hadde fått oppbremset sin egenrotasjon (nærmest
stanset sine døgn) – ved et tidligere møte med Jorden (ca.3545
f.kr). Hun forteller at Venus idag fortsatt har en meget langsom
egenrotasjon tilsvarende en dag på Venus utgjørende 117
jorddager – og et Venuskretsløp rundt solen på 243 jordager,
med en aksehelning på 3 gr.

I samme kontakt gav hun en masse tekniske opplysninger om
bl.a. Venus -atmosfæren som blir for omfattend å referere her.
Det fortelles dog at Venus’ høye overflatetemperatur skyldes
friksjonsenergien som oppsto når dens egenrotasjon ble stanset –
påvirket av Jordens tyngdekraft under nærmøtet fra ca.3545
f.kr. – og dette medførte også dannelsen av de enorme
skybeltene – bl.a. fra fordampet vann – rundt planeten, som har
isolert dens indre geologiske varme. Hun benevner den som en
vulkanplanet. Jordiske astronomiske bøker fra 60- og tidlig på
70-tallet hadde ingen opplysninger om disse data, da Venus jo er
innhyllet i tykke skyer som umuliggjorde sikre observasjoner, og
de første Venus-sonder fungerte ikke slik at man fikk fram nok
data. Senere astronomiske bøker med informasjoner etter Venera,
Mariner og Pioneer-sondene, bekrefter dog Semjases opplysninger,
bortsett fra de gir aksehelningen til 2,6 gr.

***

De siste årene har altså en strøm av data fra
radioteleskoper og rom-sonder gitt opplysninger som på mange
felter synes å støtte de ideer vi her har skissert fra
Velikovsky, og som da er gitt utdypende, korrigerende
forklaringer av Semjase. De første Venus-sondene – Mariner 10 –
rapporterte alt i -74 om en registrering av
“….eiendommelige sporadiske fenomener som synes å tyde
på at Venus har en kometaktig hale..” Sondene Pioneer 10 og
11, Jupiterferdene og Marsforskningen bragte nye data som
ytterligere styrket Velikovsky.

Om Venus-atmosfæren skrev Velikovsky, at komethalen først i
historisk tid var blitt absorbert i dens atmosfære, og at
trykket derfor måtte være svært høyt, samt at man ville finne
kullhydrater i atmosfæren. Mange skarpe, kritiske røster av
vitenskapsmenn – særlig den britiske astronomen Spencer-Jones –
mente dog at atmosfæren på Venus var mindre enn på Jorden. I
1966 ble dog den russiske sonden Venera 3 knust av det voldsomme
trykket under nedstigningen til Venus’ overflate, og man har
senere målt trykket til 95 ganger jordens lufttrykk. Og i
februar -74 fant Mariner 10, eksistensen av kullhydrater i
Venus-atmosfæren som Velikovsky forutsa 20 år tidligere. I
desember i 1978 sendte en ny Venussonde bilder og målinger fra
planeten som viste klare spor av store geologiske spenninger, og
avslørte data som bevirket at man snakket om “nye teorier
for planetenes dannelser”.

De siste Voyager-ferdene har gitt en masse data, og nye
bilder. Disse viser en overflate med masser av nedslagskratere,
og også at planeten har en kjempemessig sprekk eller kløft, som
taler sitt tydelige språk om at Venus har vært utsatt for
sterke geologiske spenninger. Ikke merkelig ettersom den har
blitt ristet av “ødeleggelses-kometen” eller “der
Zerstører” som Semjase benevner den på tysk.

Man kan ellers oppsummere følgende fra romsondenes data fra
Venus-forskningen, hentet fra flere astrofysiske bøker, (bl.a.
The Near Planets):

Venera 11/12 og Pioneer Orbiter fant klare rester av
vann(via stoffet deuterium/tungt hydrogen) i Venus-atmosfæren..
Ifølge vitenskaps-mannen Thomas Donohue kunne Venus engang ha
hatt tilstrekkelig med vann til hav i størrelse av 30 prosent av
Jordens. I 1980 hadde Pioneer Venus Orbiter kartlagt 93 prosent
av planeten via radar som gav en masse av opplysninger om
terrenget og overflatens beskaffenhet. Selv om farver og visuelle
detaljer manglet på Pioneers kart, var astronomene for første
gang i stand til at titte gjennem skyerne, og ned på fjell og
daler av enorme dimensjoner.

Mot nord fant man et fjellplatå større enn Tibet, to
kilometer over den omgivende slette. Platået som de gav navnet
Lakshmi Planum, er omgitt av fjell; tilsammen danner de et
kontinent som de kalte Ishtar Terra. Syd og øst for Ishtar er
det kjempemessige fordypninger. To av dem ligner de store
riftdaler på Jorden; den ene ligger i Aphrodite Terra, et
kontinent omtrent på størrelse med Afrika, rett syd for Venus’
ekvator. Sydvest for Ishtar er der et fjellområde, Beta Regio,
som domineres av to høye tinder, som kanskje er av vulkansk
opprinnelse. Alle tre kontinentalområder var ifølge
vitenskapsmennenes utsagn geologisk sett meget kompliserte.
Polområdene som senere Venera-sonder utforsket, viste dog
arealer uten større fjellkjeder og daler.(Og dette er logisk, da
det jo ikke er disse områder som vil måtte måtte “folde
seg” ved planetære rotasjons-forstyrrelser, slik det
tidligere er beskrevet for Venus, ved dens banemøte med Jorden
fra 3545 f.kr. – jmf. Semjases opplysninger).

På planeten finnes kolossale lavadekkete sletter, og
enorme kilometerhøye ringfjell – såkalte ovider – med diametere
opp til 500 km! Noe lignende med de enorme ringfjell som kan sees
på månen med en kikkert. Forskerne vet ikke så mye hvordan
disse er dannet – verken på Venus eller på månen, men det
skrives i “The Near Planets” fra-89, at de må være
dannet som virkninger av kolossale krefter! Og dette er ikke
så merkelig når man ser det i lyset av at den utallige ganger
har hatt voldsomme rotasjons – og baneforstyrrelser påvirket av
både Destroyer-kometen og også Jorden.

***

Velikovsky har også satt legendene om Atlantis inn i sine
teorier, men her er nok hans ideer ikke helt i tråd med
virkeligheten, dersom vi tar utgangspunkt i Semjases
forklaringer. Han mente nemlig at også Atlantis’ ødeleggelse
måtte ha skjedd i forbindelse med det kosmiske kaos som hersket
for ca.3500 år siden. Og at når Platon beskriver at dette
skjedde 9000 år i forveien, så mener Velikovsky at det må
være en null for mye i denne tidfesting. Ikke så merkelig – for
i hans mangfoldig samlede materiale om jordskjelv, kjempemessige
oversvømmelser, et langvarig mørke, ildstormer fra himmelen
osv. – så finnes det jo ikke nøyaktige tidsangivelser. Han
måtte selv tidfeste disse via andre opplysninger – f.eks
.hvilken konge eller keiser som regjerte på denne tid.

Men ut fra Semjases opplysninger kan vi se at det er skjedd
flere større og mindre syndfloder, med påfølgende voldsomme
jord-ødeleggelser etter kometen(e)s påvirkninger og
baneforstyrrelser etter Atlantis. Og disse tidsangivelser stemmer
forbløffende godt med Platons angivelser. Velikovsky kunne dog
på sin side, naturlig nok ikke overblikke så fjerne tidsrom ut
fra egen viten og forskning, og derfor er hans hypoteser om
Atlantis’ nedsenken for 3500 år siden neppe riktig. Velikovsky
har i tillegg et omfattende forskningsmateriale fra hvordan også
planeten Mars ble bragt inn i dette foran beskrevne himmeldrama,
og hvordan også denne lille planeten flere ganger hadde relativ
nærkontakt til Jorden. Men dette materiale velger jeg ikke å
referere i denne omgang, ut fra plasshensyn og bokens omfang.

JORDEN UTEN EN MÅNE

Foran har vi sett på Semjases beskrivelse av vår månes
fortid, og det fremkommer der en beskrivelse av at Månen har
blitt trukket inn i sin nuværende bane på et tidspunkt. Når
dette skjedde har jeg dog ikke funnet noe konkret om i
kontaktreferatene. Men skal vi tro på endel gamle nedtegnelser
som Velikovsky har forsket i, må dette ha skjedd innenfor noen
titusener av år, for særlig lengere vil neppe slike legender
overleve. Earth without a moon – dette var tittelen på en
artikkel som Velikovsky skrev i boken Velikovsky Reconsidered
(Sphere Books Ltd. 1978). Fra denne kan vi lese:

Democritus og Amaxagoras lærte at det var en tid, da Jorden
var uten Månen. Aristotle skrev at Arcadia i Grekenland, hadde
en befolkning av Pelasgians, og at disse urinnvånere la beslag
på landet, allerede før det fantes en måne på himmelen.

Apollonius Rhodius nevnte tiden “…..da ikke alle
kulene/himmel- legemene (orbs) enda var i himlene, før Danai og
Deukalion -rasene begynte sin eksistens, og bare Arcadianere
levde, om hvilke det er sagt at de bodde på fjellene, og spiste
nøtter, før det fantes en måne”.

Plutarch skrev i “The Roman Question”:
“….disse var Arcadianere fra Evandere, etterfølgere av de
såkalte før-måne mennesker. (Plutarch’s Moralia, F.C.Babbit,
del 76).

Også Ovid skrev: “…Arcadianerne er sagt å ha eiet
deres land før fødselen av Jove, og at det folk er eldre enn
månen”.

I sin bok Astrology, skrev Lucian, at “..Arcadianerne
hevder i sin dårskap at de er eldre enn månen.”

Censorius hentyder til en tid i fortiden, da det ikke var noen
måne på himmelen.

Minnet om en verden uten en måne lever muntlige tradisjoner
hos indianere. I Bogotas høyland i de østre Cordilleras
beretter noen stammer om gamle minner fra en tid før det var
noen måne. “I de tidligste tider, da månen enda ikke var
på himmelen…” forteller stamme-mennesker i Chibchas.
Tradisjoner hos forskjellige folk, beretter at i en svært fjern
tid, var det ingen måne som ledsaget Jorden. Den italienske
filosofen Giordano Bruno(1548-1600) skrev også om dette i De
Immenso: “…..disse Arcadianere sa at de var (til) før
månen, i tid og år. De var spredt i de høye fjell og levde på
nøtter. Theodorus skrev i sin første bok at månen hadde
fremkommet rett før krigen som var utkjempet av Herkules mot
gigantene…..”

En gammel Tibetansk krønike refererer også til fjerne tider
da Jorden ikke hadde måne.

En amerikansk romforsknings-rapport (fra 15.sept.69) skrev:
“In is quite clear that there is a very good chance that the
time of crystallization of some of the Apollo 11 rocks may date
back to times earlier than the oldest rocks on Earth”.

Det er kjent at vår måne også er unaturlig stor i forhold
til sin verts-klode, sammenlignet med de øvrige planeter i
systemet. Men den har kun 63 % av Jordens tetthet. Og dette er
ganske naturlig ettersom den er en død klode, og et lik blir jo
som kjent etter hvert lettere i vekt enn det levende. Nevnes kan
også funn på Månen av tre mineral-sammensetninger som ikke er
funnet på Jorden: chromium-titanium, ferro-pseudobrookitt og
pyroxmangitt.

Semjase bekrefter at månen er innfanget i Jordens
gravitasjonfelt på et gitt tidspunkt, men ut fra det jeg har
studert fra kontaktnotatene, så er tidspunktet for dette- som
nevnt over – ikke angitt.

ISTIDEN

Dagens forskere har ikke funnet noen logisk forklaring på
istiden, tiltross for at deres øvrige (geologiske-)teorier i
stor grad er koplet sammen med denne. Og som forklaring på
nettopp istiden gir Velikovsky bl.a.følgende – som virkninger av
de fortidige nære planet/komet-passasjer:

“Polene har ikke alltid hatt deres nåværende
beliggenhet, og forandringene skjedde ikke i en langsom prosess.
Den glasiale iskappe dekket polene: istidene sluttet med
katastrofal plutselighet; regioner med mildt klima rykket
øyeblikkelig inn over polarkretsen; iskappen i Amerika og Europa
begynte å smelte; store mengder av vanndamp, som steg opp fra
havenes overflate, bevirket øket nedbør og dannelse av et nytt
isdekke. Gigantiske bølger, som overskyllet kontinentene, var, i
høyere grad enn isens bevegelse, årsaken til
materialevandringen, særlig i nord, og til at
vandreblokkene(kjempesteiner) ble medført over lange avstander
og etterlatt oppe på helt fremmede mineral-formasjoner. (Derfor
kan man finne skjelletter av skalldyr, bløtdyr fra havet, samt
fra fisk i Himalayas høyfjell – fraktet dit av de enorme,
kilometerhøye havbølger som overskyllet kontinentene ).

Hvis vi betrakter isdekkets utstrekning på den nordlige
halvkule, vil vi se, å en sirkel med sentrum et sted mellom
Grønland og Baffin Land, i nærheten av den nåværende
magnetiske nordpol. Sirkelen ville ha en radius på ca. 3600
kilometer, og ville være det område, som var dekket med is i
den siste istid. Det nordøstlige Sibirien ligger uten for
sirkelen, men Missouri-dalen ned til 39 grad nordlig bredde
innenfor. Den østlige del av Alaska er med, men ikke den
vestlige. Nordvesteuropa ligger et godt stykke innen for
sirkelperiferien; i noe avstand fra Ural-kjeden bøyer linjen mot
nord og krysser den nåværende polarkrets.

Dette fører oss til følgende spørsmål: Lå Nordpolen
ikke på et eller annet tidspunkt i fortiden 20 grader eller mere
fra det sted, hvor den nå befinner sig – og nærmere ved
Amerika? Tilsvarende ville den gamle Sydpol ha vært stort sett
de samme 20 grader fra den nåværende pol. De brahmanske kart
over himmelen viser en stor forskjell fra hva moderne astronomer
ville regne med å finne. Da Calcutta ligger 180 lengdegrader fra
Baffin Land, ville de brahmanske kart tilsvare en stilling av
Jorden, hvor dennes akse gjennomtrenger kloden i nettopp Baffin
Land, nær ved den nåværende magnetiske pol. Forandringen i
bredde i andre områder som ligger vest og øst for India ville
ha vært mindre. Det er sannsynlig, at for 2700 år siden,
kanskje for 3500 – lå Nordpolen i Baffin Land eller kanskje i
nærheten av Boothia Felix halvøya på det amerikanske fastland.

Den plutselige utryddelse av mammutene forårsaket av en
naturkatastrofe, og dødsårsaken var sannsynligvis kvelning
eller elektriske støt. (Han mener vel her elektriske støt fra
atmosfærens statiske ladning, som kunne bli voldsom i disse
kataklysmer). Sibirs umiddelbare påfølgende bevegelse inn i
polarregionen er sannsynligvis grunnen til at kadavrene ble
bevart helt til vår tid. Det ser ut til, å mammutene sammen med
andre dyr ble drept av en storm av luftarter, ledsaget av en
plutselig inntreffende mangel på oksygen som følge av branner
høyt oppe i atmosfæren. Få øyeblikk etter var deres døde
eller døende legemer på vei inn over polarkretsen. I løpet av
noen timer beveget det nordøstlige Amerika seg fra
polarkretsenes kalde sone. Det nordøstlige Sibir beveget seg i
motsatt retning fra den moderate sone og inn over polarkretsen.
Det nåværende kalde klima i Nordsibir begynte da istiden i
Europa og Amerika plutselig sluttet….”

MASSEDØD AV DYREARTER

På sin jakt etter beviser for de kosmiske katastrofer begynte
Velikovsky å stille spørsmålstegn ved en av grunnpilarene i
den moderne biologi – Darwins evolusjonslære Gjennom opphopete
knokkel-hauger av mengder av dyr – noen utdødde, andre av raser
som fremdeles eksisterte – mente han å kunne finne bevis for
plutselige utslettelser, ikke gradvis utvikling. I boken
“Earth in Upheaval” redegjør han for geologiske og
paleontologiske funn som støtter “Worlds in
Collision”, og peker på at i veldige massegraver rundt om i
verden kan man finne sammenblandete hauger av knokler og
skjeletter av dyrearter som absolutt ikke normalt kan leve
sammen.

Også Darwin fant vitnesbyrd om geologiske og biologiske
katastrofer på sin berømte jordomseiling med marinefartøyet
“Beagle”. Han skrev i sin dagbok for 9 januar 1834: “Det
er umulig, å ikke å bli forundret når man studerer de
forandringer som er skjedd på det amerikanske kontinent. Engang
har det vært befolket av kjemper, nå finner man bare
dvergarter. Hvordan kan så mange arter, ja, hele slekter være
blitt utslettet? Tanken om en uhyre katastrofe trenger seg frem
med uimotståelig kraft. Men for at så mange dyr, små som
store, skulle bli utslettet over hele Jorden, fra Patagonia,
Brasil og Peru til Beringstredet i nord, ved strandbredden og i
høyfjellet, må hele kloden ha rystet i sine grunnvoller.”

Datidens – som nåtidens – forskere avviste
katastrofeteoriene, og siden forsøkte Darwin, “å vise at
disse funn, som tydet på en global katastrofe, kunne forklares
ved talløse små endringer gjennom tidene, og ikke ved voldsomme
omskiftelser” som Velikovsky skriver.

Velikovsky var sikker på at kloden ble rystet i sine
grunnvoller, men han avviste ikke Darwin helt. “Ved den
naturlige utvelgelse – “survival of the fittest” – ble
de former luket bort, som ikke kunne klare seg i konkurransen
eller under de hurtig skiftende forhold på Jorden.”
Men han trodde ikke at naturlig utvelgelse kunne forklare
plutselig utslettelse av hele arter eller skapelsen av nye arter.
Han mente at nye arter hadde oppstått om og om igjen siden
tidenes morgen, hver gang etter at Jorden var blitt rammet av en
ny katastrofe.

Et halvt århundre er gått, men i vitenskapens konservative
høyborger har ikke synet på Velikovskys teorier endret seg noe
særlig gjennom disse årene. De tror f.eks. ikke at Jordens akse
har endret seg innenfor historisk tid, men de kan heller ikke gi
noen logisk forklaring på bl.a. istiden. Men hans idéer og
tanker er fortsatt like livskraftige, og jeg aner at de vil få
sin “nye fødsel” i det kommende århundre når de
kosmiske forklarings-modeller nok vil bli mer kjent.

Siden den først ble utgitt i 1950, er “Worlds in
Collision” kommet i stadig nye opplag på mange
språk. I populære og vitenskapelige tidsskrifter har
omfangsrike artikler tatt Velikovskys idéer opp til vurdering og
debatt, og de behandles i kurs og seminarer på en rekke
universiteter – særlig da i USA hvor han bodde det meste av sitt
liv.

I februar 1974 arrangerte det amerikanske selskap til
vitenskapens fremme (AAAS) et symposium, hvor den gamle
Velikovsky gjennom en syv timer lang debatt sto overfor et panel
av kritikere som var bestemt på å vise at han tok feil med sine
teorier. Men den gamle legen forsvarte seg med overbevisende
kraft, og da han var ferdig, reiste hele forsamlingen seg og
hyllet ham med langvarig bifall. Han døde i 1979 som en av dette
århundres største begavelser, som uten tvil hadde tilgang til
en stor grad av intuisjon som satte ham istand til å fornemme
virkelige kosmiske sammenhenger.

Dette var et begrenset utdrag fra Velikovsky’s omfattende
teorier, som var basert på nitidig og dyptgående forskning, som
man kan studere nærmere i hans meget omfattende bøker. Men
i mine øyne er det først i sammenkopling til det relativt
detaljerte stoff som Semjase bragte frem om det planetære kaos –
at vi ser et større logisk bilde av den kataklysmiske
forhistorie som Velikovsky forsket i. Det er derfor jeg har
ønsket å kople disse kilder sammen, i håp om at vitenskapen i
de neste århundrer seriøst begynner å forske i solsystemets
dramatiske fortid. Jeg har altså sett det som en oppgave å
forsøke å kople flere samstemmte forklaringsmodeller sammen, og
slik bygge en mangesidig beskrivelse av klodens dramatiske
historie. De mange sitater og utdrag som har vært frembragt fra
Velikovskys og Semjases stoff, er gjort med det ene formål å
kunne underbygge sannsynligheten for at dette beskriver den
historiske konkrete virkelighet. Altså selv om
dette enda – nå ved årtusenskiftet – ikke er aksepterte
sannheter innen vitenskapen på Jorden. Den meget
omfattende kildehenvisning som Velikovsky har med i sine bøker,
er bare i noen grad tatt med her. For de virkelig seriøse
interessserte, så henvises det til hans egne bøker, og særlig
da Kloder i Kollision (Worlds in Collision).

kapittel…….

Mer om ATLANTIS

– funn og teorier

Kontaktpersonen Semjase har – som vi foran har belyst – gitt
en eventyrlig historie om bl.a. Atlantis, og jeg vil her videre
trekke frem andre kilder for å underbygge sannsynligheten av at
denne øy har eksistert. Den tyske fysiker og diplomingeniøren
Otto Muck har i boken Alles über Atlantis, forsket og filosofert
over denne gåtefulle og mytiske øya – som bl.a. Platon omtaler.
De greske filosof Platon beskrev kort før sin død i 347 f.kr. –
undergangen til dette øyrike. I skriftene “Timaios” og
“Kritias” forteller han om Atlantis – beskrivelsene
hadde sin opprinnelse fra en egyptisk tempelskriver som Platons
forgjenger Solon hadde kommet over på en reise til Egypt. Men
det er blitt skrevet mange bøker om dette sagnomsuste øyrike –
allerede i 1926 skal det ha funnets 1700 titler om denne mytiske
øy! Atlantis hadde etter Platons beskrivelser ligget bortenfor
Herkules’ søyler – Gibraltar.

Han beskriver hovedstaden og livet der, men også deres store
hær av nesten en million mann under våpen. Etter Platons
beskrivelser sank Atlantis i havet i løpet av en skrekkelig dag
og natt. Mange av dagens forskere mener å tro at hans
beskrivelser stammer fra undergangen av den Minoiske kultur på
øyene rundt Kreta – som man har funnet å være skjedd ca.1500
f.kr. Dengang eksploderte vulkanen Santorini ved øya Thera- som
sendte en voldsom flodbølge mot Kreta. Etter Semjases
informasjoner, ble denne eksplosjon utløst i året 1477 f.kr av
de voldsomme jordødeleggelser som kom i kjølvannet av det kaos
som ødeleggelses-kometen utløste. Denne trakk Venus ut av sin
bane, og inn i et voldsomt nærsammentøt med Jorden. Mer om
dette i en annen del av herværende bok – her fortsetter vi
belysningen om Atlantis.

I 1969 mente man å ha funnet Atlantis utenfor kysten til
Bahamas, der dykkere i det krystallklare vannet fant gigantiske
murer og søyler. Til overraskelse skjedde dette nøyaktig der
hvor den “sovende profet” – Edgar Cayce hadde forutsett
dette å skje i året 1969…….. Platon forteller at Atlantis
lå i det fjerne hav. “Fra der kunne man dengang reise over
de andre øyer, og fra disse til det motliggende fastlandet”
– skrev han. Ved “de andre øyer” kunne det dreie seg
om de karibiske øyer eller Bahamas, og “det motliggende
fastlandet” måtte ha vært det amerikanske kontinent.
“Øya var større enn Nord-Afrika og Lilleasia
tilsammen….”skrev Solon. Atlantis må altså ha befunnet
seg ca. halvveis mellom Amerika og Europa – der Azorene nå
finnes. Øygruppen Azorene er de idag høyeste undersjøiske
“fjelltopper”, som rager opp fra det platå som med
størrelse av ca.500×1000 km. – befinner seg på 3000 meters dyp.
Rundt dette platå er havet opp til 7000 meter dypt. Denne ryggen
var det sunkne kontinent mente Muck. Hans teori var at øya ble
utslettet av en kosmisk katastrofe ved nedslaget av en mellomstor
asteroide eller planetoide. For dette førte han mange bevis.

SPOR AV KJEMPEMESSIGE METEORITTNEDSLAG

I 1931 – når man første gang skulle kartlegge staten
Syd-Karolina via luftfotografering, oppdaget man mer enn 3000
kratere av gåtefull opprinnelse. Deriblant var det også mer enn
100 trakter med gjennomsnittsmål på mer enn 1,5 kilometer.
Nedslagsfeltet fordelte seg over et område på 156
kvadrat-kilometer og sentrum befant seg ved byen Charleston på
Atlanterhavskysten. Lokalt kalles disse eiendommelige elliptiske
forsenkninger eller “ovale kratere for “bays”. De
er her spredt i rikt mål og ellers også over hele den
atlantiske kystslette fra det sydlige New Jersey til det
nordøstlige Florida. Disse kratere ble bl.a. omtalt i National
Geographic Magazine for mars 1972.

De sumpaktige forsenkninger kan telles i titusener. Det er
skrevet bøker og artikler om disse, bl.a. THE
ORIGIN OF THE CAROLINA BAYS av Douglas Johnson,
og CAROLINA BAYS AND THEIR ORIGIN
av W.F.Prouty. Målinger av noen av de mere fremtredende ut mot
havet ved Darlington viser, at de største måler ca. 600 m i
lengde og i enkelte tilfelle overstiger de 2700 m. Et
bemerkelsesverdig trekk ved disse forsenkninger er deres
parallelle beliggenhet: deres lengdeakser strekker seg alle fra
nordvest mot sydøst, og nøyaktigheten av dette er slående.
Rundt om dem er det jordvoller, som alle uten unntagelse er hevet
ved den sydøstlige ende. Disse ovale forsenkninger kan ses
særlig tydelig på luftfotografier. “En hvilken som
helst teori om deres opprinnelse må forklare deres form, hvis
elliptiske eksentrisitet forøkes med deres størrelse, deres
parallelle gruppering og den forhøyede jordvoll ved den
sydøstlige ende” – skrev Velikovsky om disse tidlig
på 50-tallet.

Allerede i 1933 ble det fremsatt en teori av Melton og
Schriever fra Oklahoma University, hvor de mente at ovalkraterne
var arr, som var etterlatt av en “meteorsverm eller en
komet”. Siden da har største delen av de forskere, som har
studert dette fenomen, akseptert denne teori.

Teoriens forfattere legger vekt på, at “….da buktenes
opprinnelse øyensynlig ikke kan forklares av velkjente typer av
geologisk aktivitet, må en ekstraordinær prosess ha funnet
sted. En slik prosess antydes av den elliptiske form, den
parallelle gruppering og det systematiske arrangement av de
opphøyde kanter.” Kometen eller kjempemeteorittene må ha
kommet inn fra nordvest. “Hvis de kosmiske masser nærmet
seg fra nordvest, ville lengdeaksene ha den ønskede
gruppering.” Tidspunktet for denne katastrofe blev
skjønnsmessig satt til “engang i istiden”. Buktene er
“i betydelig utstrekning fylt med avleiringer av sand og
mudder, en prosess som uten tvil fant sted, da området var
dekket av havet under den terrasse-dannende inntrengningen av
havet i pleistocen-tiden” – skrev Journal of Geology. Men
man overveide også den mulighet, at “kollisjonene slo ned
igennem det grunne havvann”. Meteorsvermen må have vært
stor nok til å treffe et område fra Florida til New Jersey…..

Mucks teorier

Otto Muck var vel den første som forsto å sette disse funn i
en teori om Atlantis’ ødeleggelse, ved å kople disse spor etter
enorme meteoritt-nedslag – med en total katastrofe i
Atlanterhavet. Også dype skarpe hull i sjøbunnen ved Puerto
Rico, viste innslag av to mektige deler av himmel-legemet eller
planetoiden. Etter Mucks beregning måtte hver av disse delene ha
hatt et tverrmål av minst 10 kilometer. Disse stykkene slo hull
i jordskorpen, som sprakk som skallet på et egg, og sprekken
nådde øya Atlantis – som sank i havet. (Den faste jordskorpen
er tynnere enn man tenker seg – 10 km som den er under hav, blir
i målestokk med en 30 cm globus, kun o,2 mm!!)

En hel serie med katastrofer ble det umiddelbare resultatet.
Oppstigende lava-aske blandet med vanndamp dannet en kjempesky
som gikk opp til 30km. Denne ble ført med passatvindene østover
mot Europa, Afrika og Asia. Asken dannet krystaliseringspunkter
for enorme mengder med vann i disse kjempeskyene, som falt ned i
voldsomme regnskyll over Jorden. Muck mener at dette skapte den
kjente syndfloden: “……det regnet i 40 dager 40 netter
uavbrutt….” fortelles det i Bibelen.

“Og i 150 dager sto vannet over Jorden, og ødela alt
liv”. En troverdig angivelse mente Otto Muck. Samtidig steg
en enorm giftig gassky til værs, og innhyllet snart hele Jorden.
Dette var gasser fra Jordens indre – slike dødsskyer som følger
med vulkanutbrudd. Og i denne sammenheng mente Muck å funnet ha
løsningen på en av de eldste gåter på Jorden: Hemmeligheten
bak de nedfrossete mammutflokker i Sibir. (Bilde av
nedslagsområdet)

DE NEDFRYSTE MAMMUTER

Der – i det nordøstlige Sibir – i de nå evig tilfrossete
områder, er det fram til nå funnet titusener av helt intakte
eksemplarer av disse kjempedyr. Ja, de er i den grad plutselig
blitt nedfryst, at kjøttet fortsatt kan brukes til dyrefor, – de
farendes sledehunder spiste kjøttet uten å ta skade. “Kjøttet
er fiberøst og ser så friskt ut som godt dypfryst oksekjøtt”
skrev D.F.Herz i The Mammoth i 1926. Dette
området ble dog ikke dekket av is under istiden. Klimaet må ha
endret seg drastisk siden da, for i magen til disse er det funnet
plantebestandeler som ikke er istand til å vokse der lenger. De
finnes dog i områder som ligger 3500 km lenger syd – i et klima
som er betydelig mildere. Idag er ingen slike store planteetende
dyr istand til å overleve i dette golde område. Dersom
mammutene hadde dødd der, ville de ha gått i naturlig
oppløsning, og vi ville bare finne deres skjelletter.

Selv Darwin innrømmet at han ikke kunne forklare
tilintetgjørelsen av mammuten – et dyr som var bedre utviklet
enn elefanten – som dog overlevde. I polarområdene blir det
skyllet støttenner av mammuter i land etter stormer, og dette
beviser at en del av det land hvor mammutene levde og druknet,
dekkes av polarhavet idag. Muck kom med en logisk forklaring: Den
enorme anslagskraften som den rasende asteroiden påførte
Jorden, medførte at polaksen forskjøv seg – slik at polpunktet
flyttet seg ca.3500 km . Hvor den engang var, befinner seg nå
den såkalte magnetiske nordpol. Følgen ble at klimaet endret
drastisk, og de av giftskyene kvalte mammuter, ble bevart i den
plutselig fremkalte dypkulde.

GOLFSTRØMMEN

Det neste ledd som Muck førte i sin beviskjede var
Golfstrømmen. Vest-Europas milde klima skyldes denne havstrøm,
som varmer opp havet ved de Britiske Øyer til et snitt av 10
gr.C, mens Labradorkysten på samme breddegrad, har et snitt på
bare 0 gr.C. Så spør Muck : Hvordan kunne det skje på tross av
Golfstrømmen, at de Britiske Øyer, Nordtyskland og Skandinavia
ble dekket av is under istiden, som ble avsluttet ca.7000 f.kr.?
Og svaret han gir er forbløffende; På den tiden kom
Golfstrømmen ikke fram til Europa! Den ble stoppet underveis av
en naturlig barriere: Av den 1000km lange og 500 km brede øyen
Atlantis! Den traff Atlantis’ vestkyster, og ble sendt tilbake
til Karibien. Først etter Atlantis’ undergang ble passasjen fri,
og deretter begynte isdekket i Nord/Vest-Europa å smelte i det
nye klimaet av det varme havvann.

ÅLENES MERKELIGE VANDRINGER

Også den selsomme vandring hos de europeiske åler passet
forbausende godt med Mucks teorier. Disse åler parrer seg og
gyter i det fjerntliggende Sargassohavet i det vestlige
Atlanterhav. Dette sjøområdet er dekket av sjøtang og har
varmt vann. Etter utklekningen lar de små åler seg flyte med
Golfstrømmens varme vann mot øst til de havner i Europa. Der
deler stimen seg: Mens hannålene forblir i havet, vandrer
hunnålene opp elvene der de blir i fem år, før de igjen i
fellesskap med hannålene trekker tilbake til det fjerntliggende
Sargassohavet for ny parring – og etter denne dør de. En
merkelig lang parringsvei mente Muck, som trodde at ålene
tidligere dro til Atlantis’ elver – dengang Golfstrømmen førte
varmtvannet dit. Etter årtuseners instinktive vandringer,
fortsatte ålene sin reise østover.

Berlitz beskriver i boken Atlantis Gåten også dette
med trekkfuglene som krysser Atlanterhavet. Når disse begynner
å nærme seg Azorene begynner de å fly i store sirkler, som om
de lette etter land de kunne hvile seg på. Når de flyr motsatt
retning, gjentar det samme seg. Er dette igjen dyrenes gamle
instinkt som forteller dem om en tidligere eksisterende øy i
dette område? * De enorme mengder med lava- og aske fra denne
katastrofen, som ble slynget ut i atmosfæren -måtte etter Mucks
beregninger ha formørket Europa i 2000 år. Planter som lider av
lysmangel mister sine fargepigmenter og blekner. Slik går det
også med mennesker som ikke får dagslys. Og Muck spurte seg da
om ikke den hvite rase faktisk hadde mistet sine opprinnelig
rødlige fargepigmenter i denne mørke periode.

DATOEN FOR KATASTROFEN

Når skjedde så alt dette spurte Muck seg? Han utgikk fra
Platons beskrivelser om at Atlantis var sunket 8500 f.kr. Og han
sammenlignet dette med Maya-kalenderen fra sentral-amerika. Denne
kalender begynte med en absolutt “null-dag”, som lar
seg nøye fiksere: Det er den 6.juni 8498 f.kr. Dreide dette seg
om den samme dag som Atlantis’ undergang? De angitte tiders
overensstemmelse kunne ikke være tilfeldig! Videre spekulerte
Muck på hva som kunne ha brakt denne asteroide eller planetoide
på kollisjonskurs med Jorden, og han fremlegger teorien at det
kunne være en konjunksjon av planeter som trakk den ut av sin
bane. Her er det imidlertid at Pleiade-kontakten Semjase kommer
med en meget utfyllende forklaring, som vi da har sett nærmere
på før her i boken.

Spor av ATLANTIS I ATLANTERHAVET

Høsten 1949 offentliggjorde professor M. Ewing fra Columbia
University en rapport om en ekspedisjon i Atlanterhavet.
Undersøkelsene ble især utført i området omkring den
“atlantiske rygg”, den undersjøiske fjell-kjede som
går fra nord mot syd. Ryggen såvel som havbunnen mot vest og
øst avslørte en rekke kjennsgjerninger, som vokste til “nye
vitenskapelige gåter” – slik det uttrykkes i New
Discoveries on the Mid-Atlantic Ridge av M.Ewing.

“Den ene var oppdagelsen av forhistorisk
strandsand… som i ett tilfelle ble tatt opp fra en dybde på 3
km og i et annet tilfelle fra over 5000 meters dybde, fjernt fra
noe sted, hvor det i dag finnes strender.” En av disse
sandavleiringer ble funnet nesten 2000 km fra land. Sand dannes
av fjell som avslipes ved erosjon av havets bølger, som hamrer
mot kysten, og ved regn og vindens påvirkning, samt den
skiftende virkning av varme og kulde. På bunnen av havet er
temperaturen konstant. Der nede fins ingen sterke strømmer, det
er et område med nesten ubevegelig stillhet. Midt ute i havet er
bunnen dekket med mudder, som består av slam som er så fint, at
dets partikler kan transporteres oppløst i havvannet i lang tid,
før det synker til bunns for der at danne avleiringer.

Men det skulle ikke normalt kunne finnes sand midt ute på
havets bunn, fordi sand skapes altså ved innsjøer i
landområder og særlig langs kystlinjene. Disse problemer
utsatte tidligere nevnte professor Ewing for et dilemma:
“Enten må landet være sunket 3-4 km eller havet må engang
ha vært 3-4 km lavere enn nå. Begge konklusjoner var
forbausende. Hvis havet engang var 3 km lavere, hvor kunne alt
dette ekstra vann da finnes?” For det betraktes som en
akseptert sannhet i geologien, at havene ikke har endret deres
leier med unntagelse av inntrengningen av vann på nedsenkete
landområder.

Men ekspedisjonen fikk enda en overraskelse; tykkelsen av
bunnlaget på havbunnen ble målt ved hjelp av en velutviklet
metode med ekkomåling. “Disse målinger viser klart tusener
av meter med sediment ved foten av høyderyggen. Det er
imidlertid forbausende, at vi har funnet, at i de store flate
bassegner på hver side av høyderyggen synes dette bunnlag å
være mindre enn 30 m tykt, et faktum så forbavsende ….”
Og også… “vi tok opp eruptivbjergarter fra sidene og
toppene av den atlantiske høyderygg, som viser at
undervannsvulkaner og lavastrømmer har vært aktive der.
Sannsynligvis er hele kammen særdeles vulkansk med muligvis
tusener av lava-utstrømninger, aktive og passive kjegler spredt
langs hele dens lengde.”

Fra havets dyb tok ekspeditionen opp klippestykker, som var
merket med dype furer. “I en dybde av 1200 m fant vi
klipper, som forteller en interessant historie om Atlanterhavets
fjerne fortid… granit og sedimentbergarter av en type, som
opprinnelig må ha vært en del av et kontinent. De fleste av de
klippestykker, vi tok opp her, var avrundet og merket med dype
furer eller striper.”Slike merker på steinklipper henføres
vanligvis til påvirkningen fra isbreer, som holdt klipper i et
fast grep og beveget dem over overflaten av andre klipper. Alt
dette er en gåte, som må løses ved ytterligere
forskning”……skrev professor Ewing i sin rapport.

Man hadde alltid ment, at sedimentlagene på havene måtte
være meget tykke, da det har oppbygget seg gjennom uendelige
tider. Men på de flate bassenger, som omgir den atlantiske
høyderygg, fant man ut at bunnlaget var så tynt, at man ikke
klarte å måle noen konkret tykkelse i forhold til radarekkoet
fra grunnfjellet under. Mangelen på et tykt bunnlag på den
flate bunn utgjør enda en av de mange vitenskapelige gåter,
vår ekspedisjon oppdaget – skrev professor M. Ewing videre
fra ekspedisjon.

“Det viser, at Atlanterhavets bunn på begge sider av
høyderyggen først ble dannet meget sent. Samtidig er
sedimentlagene noen steder på høyderyggens sider tusender av
fot tykke, som det var ventet.” “Disse havbunnslag, som
vi målte, er dannet av skall og skjeletter av utallige små-dyr
og av vulkansk støv og lufttransportert jord, som blåste ut
over havet, og av aske av utbrente meteoritter og kosmisk støv
fra rommet, som konstant drysser ned på Jorden….”

Og med dette skrev Velikovsky: Hvis meteorstøvet i våre
dager er så sparsomt, at det neppe kan spores i de høye
fjellenes sne, hvordan kunne da aske av utbrente meteoritter og
kosmisk støv utgjøre en vesentlig del av havets bunnfall?

KAPITTEL.……

PÅSKEØYA OG OLDTIDSBYEN TIAHUANACO

Høyt oppe i Andesfjellene – på mer enn 4000 meters høyde –
finnes den gåtefulle kulturbyen Tiahuanaco med sine kjemperuiner
og merkelige statuer som dekker et område på 450 mål. Den
ligger på den idag ugjestmilde høysletten sør for
Titicaca-sjøen, ikke så langt fra grensen mellom Peru og
Bolivia. Ingen vet hvem som grunnla byen, men spanjolene som kom
dit på 1500 tallet, fikk høre at “byen var blitt reist i
løpet av en eneste natt etter syndfloden, av ukjente
kjemper…..”. De fikk også høre om den hvite1 og
skjeggete guden Viracocha, som skulle ha skapt både befolkningen
og Andesfjellene etter syndfloden.

Man har spurt seg hvor de tog byggematerialene fra, og hvordan
kunne de frakte disse enorme steinkolossene på 100 tonn?
Steinblokker som er så nøyaktig tilpasset som om de skulle
være bygget med mikrometer. Man har heller ingen logisk
forklaring på funnet av helt nøyaktige firkantrør av sten –
både rette og vinkelrør. Men da de er delte langsetter, har man
avskrevet teorien at det har vært vannrør. I tillegg har man
funnet uforklarlige skrifttegn på statuer som man ganske ulogisk
mener er utført av stenaldermennesker…..

Jeg velger å ta med hva Meier fikk overbrakt av informasjon
om disse fortidsgåter fra 69.kontaktmøte den 10.12.76 kl. 00.41
ved Hinwill i Sveits. Dette er hentet fra Semjase-berichte nr. 6
– side 1026.

Pleiadiske Semjase sier:

“Jordmennesket tar feil når det gjelder Påskeøya, da
de vil gjøre den til en selvstendig historie – løsrevet fra sin
sammenheng.(Slik Thor Heyerdal har gjort, utg. anm.). De tingene
som hente i tidligere tider på denne øya, står i direkte
sammenheng med den gamle by TIAHUANACO – som den
også ble kalt i de tidligste tider. Tross mangfoldige
forandringer. Påskeøya og Tiahuanaco ligger mer enn 5000 km fra
hverandre, og allikevel står de i direkte sammenheng med
hverandre. Den historiske sammenheng fører tilbake til de
tidligste tider, og slutter først omkring år 2548 fra nå
(1976).

Som jeg har forklart deg før, fant den siste avgjørende
kolonisering av Jorden fra utenomjordiske intelligenser, sted for
ca. 13000 jordår siden. Som du vet ble noen fra de forskjellige
innvandrende horder tilbakesatt, som f.eks. en mann av rangen
halv-ishwish (halvt-åndelig innvidd) som het Viracocoha, som var
gammel og ytterst maktbegjærlig. Hans navn er idag fortsatt
overlevert, riktignok med en liten forandring, da han i lang tid
kun er kalt Viracocha. Under hans velde og grusomme ledning ble
et høyland (4000 m.o.havet) erobret, og også deltaøya som dere
kaller Påskeøya.(Man kan spekulere om hvorfor hun betegner
Påskeøya som en deltaøy – betyr det at denne lille øya på
snaue 2 mils lengde, engang har ligget i et (elve-delta, muligvis
tilhørende en nå sunket del av en større øy? Utg.anm.)

Etter denne erobring, satte Viracocoha seg fast på øya MOT,
med en særlig livgarde av Cherubimer. Mot ble den kalt fordi
Cherubimene var dyre-menneskelige livsformer, i dette tilfellet
fuglelignende. Mot betydde i vårt urspråk nettopp fugl, altså
ble øya kalt Mot-øya (fugle-øya), eller også øya til
fuglemenneskene, som den enda idag heter. (sett inn evt. bilde av
fuglemennesker her, s.155 i 10th planet. Viracocha og hans
tilhengere, som var flyktede lyranere – tilsvarende med mange
andre som kom til Jorden – var de av gigantisk kroppsbygning
etter Jordiske forhold. Disse var altså kjemper i forhold til de
normalvokste innbyggere i Tiahuanaco og Påskeøya.

De underviste i flere felter, hvorved de også gav av sin
høyt utviklede teknikk, og gav innbyggerne opplæring i
betjening av de avanserte maskiner – bl.a. til stenhuggeri.
Samtidig lot de seg hedre og tilbe som guder. Ved hjelp av disse
giganter og deres maskiner, utarbeidet urinnbyggerne de store
statuer av lavastein3, og oppstilte disse med maskinell hjelp
rundt omkring på øya. Lignende ting fant sted i det området
dere kaller for Pisco, Sacsayhuaman og Naca i Peru, for også der
hadde de samme giganter slått seg ned. Romskipene hadde et
eggformet utseende den gangen, derfor ble disse også slik
modellert i lavastein.”

I Dänikens bok TILBAKE TIL STJERNENE
fortelles det om en mengde slike funn av egg- og kuleformete
kjempesteiner rundt omkring i verden. De kuleformete er perfekt
sirkulære, de største flere meter i diameter – og med vekter
opp til 16 tonn! I Costa Ricas mangfoldige natur skal det være
funnet hundrevis av kunstige steinegg med diametere fra få
centimeter til 2,5 meter. Professoren og arkeologen Marcel Homet
fra Stuttgart, beskrev i boken “Søhne der Sonne” –
solens sønner – om en oppdagelse gjort i 1940 ved Rio Branco-
flodens øvre løp i Amazonas/Brasil, om funn av et gigantisk
steinegg på 100×30 meter!! – med skrifttegn og solsymboler
fordelt over store flater.

På Påskeøya blir gudene fortsatt tilbedt som verdensrommets
herrer, og særlig guden Makemake – som har egget som symbol.
Dette gylne, skinnende egg som dalte ned fra himmelen, er et
gjennomgangsmotiv i menneskenes skapelseshistorier. Også ifølge
inkaenes overleveringer og skapelsesmyter skal det, ennå før
verden ble skapt, ha eksistert en mann som het Uiracocha eller
Viracocha. Han skal ifølge myten ha slått seg ned i Tiahuanaco
hvor han ble opphavsmannen til en slekt av kjemper. Hva har så
videre mytene å fortelle om denne gåtefulle byen Tiahuanaco? De
forteller om et skinnende romskip som kom på besøk fra
stjernene! Dette romskipet skal ha brakt med seg en kvinne som
het Orjana og som hadde i oppdrag å bli urmoder for jordens
barn. Denne Orjana hadde bare 4 fingre på hver hånd – forbundet
med svømmehud!

Vi går tilbake til den “Pleiadiske informasjon” –
Semjase fortsetter:

“Etter mange årtusener – det nøyaktige tidspunkt er
også tilslørt for oss – innrømmer Semjase – ble disse

gigantene plutselig rammet av en sykdom som var ukjent for dem,
og som kostet mange av dem livet. Da de ikke fant noe middel mot
sykdommen, så flyktet de i sine romskip fra Jorden. Trass i
etterforskning fra våre vitenskapsmenn, har de ikke kunnet finne
spor av dem”…..så Semjase spekulerer på om de fortsatt
er døde passasjerer på sine skip.

“På Påskeøya etterlot de flyktende giganter et
fortvilet folk som plutselig var berøvet all sin teknikk, da
deres gigantguder hadde tatt alt med seg. Etterlatt ble også
flere hundre uferdige hodestatuer. Urinnbyggerne prøvde
forgjeves å ferdiggjøre statuene for slik å få sine guder
tilbake, dette med primitive stenhuggerverktøy, men mislykket
dog fullstendig, og gav opp etter få år”.

Semjase forteller at siste “livstegn” fra disse
kjempene er sporet til planeter i stjernebildet Andromeda, der de
hadde gitt informasjon om Jorden til andre raser – mer
jordmenneskelignende – som langt senere satte ut på en
ekspedisjon til Jorden. Disse var her på Jorden i 21 år og
skapte en høy kultur før de dro tilbake år 592 f.kr. – hvilket
Pleiaderne kan fastslå helt nøyaktig sier Semjase. Hun legger
til at også denne sivilisasjon ble rammet av sykdom/sott som
medførte at de flyktet fra Jorden i nærmest full panikk.

Så vidt jeg forstår inntok de byen Tiahuanaco og
videreutviklet den gamle byen. Bl.a. konstruerte de elektriske
energi-sentere med underjordiske kabler. Disse funn av spesielle,
meget eksakt fremstilte halvrør som er funnet (se bilde) – var
kabelrør jfr.Semjase . Disse er fortsatt en gåte for
vitenskapen. Meier har også med seg materiale med skrifttegn fra
dette område (funn av 23 tretavler – se bilde), men Semjase
medgir at hun ikke med sin beste vilje kan lese eller tolke disse
skrifttegn. Noe senere i samme kontakt kommer hun inn på at de
greske “mytologiguder” var etterkommere av en gren av
Hyperboreerne, og det nevnes at Herakles var rundt 3 meter høy.
Så langt fra Semjases forklaringer til denne gåte.

***

Den etablerte vitenskapelige teori vedr. disse kjempestatuers
tilblivelse, er at de er blitt tilhugget med de mange hundre
steinkilene som er blitt funnet i steinbrudd på øya, som bl.a.
Thor Heyerdahl beskriver i boka “Aku-Aku”. Han
organiserte arbeidslag fra øyas befolkning som forsøkte å
arbeide videre på de halvferdige stutuer. Men selv etter flere
uker med hardt arbeid hadde de bare klart å lage en liten rille
på millimeters bredde i den harde vulkanske steinen. Dette mens
redskapene gikk i oppløsning. Samme forsøk beskriver Däniken
å ha gjort i boken “Tilbake til stjernene” – men også
han forteller at stein-redskapene slett ikke kunne klare å
bearbeide lavasteinen.

Angående transporten av disse kjempestatuer, så er teorien
den at de er fraktet på rullestokker, enda det praktisk talt
ikke funnet grunnlag for at det har eksistert trevirke på øya.
Og som samme Däniken skriver, har ingen hittil kunnet fremsette
noen brukbar, logisk teori på hvordan disse enorme steinblokkene
er blitt uthugget av vulkanklippen, med de primitive verktøyer
de disponerte over. Heller ikke hvorfor statuene er gitt ansikter
som slett ikke ligner øyfolket eller andre.

kapittel…..

FORTIDENS KJEMPER OG GUDER FRA ROMMET

The Nefilim were upon the
Earth in those days,

and thereafter too when the
sons of the Elohim

cohabited with the daughters
of the Adam and they bore children to them Genesis 6:1-2,4

Stoffet i denne bok bygger i stor grad på kilder som ikke
umiddelbart er aksepterte – informasjoner fra besøkende fra
andre stjernesystemer. De opprinnelige Lyranske besøkende –
altså fra stjernebildet Lyren – beskrives av kontaktpersonen
Semjase, å ha vært meget store vesener i forhold til
jordmennesket, og har derfor naturlig nok i mange legender og
nedtegnelser fått betegnelsen “kjemper”. Påstandene
om våre besøkeres store kropper fylte meg i begynnelsen med
både skepsis og tvil, men etterhvert har jeg funnet mange
paralleller. Derfor vil jeg forsøke å underbygge de påstander
og opplysninger som disse “kosmiske overvåkere” kommer
med, med andre – mer eller mindre aksepterte – jordiske kilder.
La oss først se på de mange gamle nedtegnelser:

I boken DID SPACEMEN COLONISE THE EARTH
? av Robin Collyns (Pelham Books
1974), refereres det på side 150 til Tibetanske krøniker
og nedtegnelser om gigantiske romvesener som ankom til Jorden i
de fjerne dager. Samme bok beskriver kropper av giganter som er
funnet i krypter ved Tibetanske munkeklostere, der kjempene var
innhyllet i gyldent tøy. Disse krøniker beskriver kjempene med
meget høy intelligens, og at de hersket over Jorden og belærte
jordmenneskene. Det refereres også om Kinesiske legender, som
holdt stjernebildene Store Bjørn og Lille Bjørn av stor
betydning, og hadde beretninger om giganter som hadde bolig på
Jorden.

Samme Collyns som var født på New Zealand beretter om
Maori-folket – fra dette område – og deres legender, som han
forsket i. De refererte til at jordmenneskets stamfar kom fra
stjernen Whanui eller Wega som er 26 lysår fra Jorden. (Semjase
bekrefter at jordmenneskets forfedre kom fra Wega i stjernebildet
Lyren – men om dette et annet sted i boken). Maoriene kalte
stjernene for “små-soler” eller “Ra Ririki”
flere århundrer før vitenskapen fant ut at stjernene er fjerne
soler. Legg merke til at de brukte det samme navn på solen som
egypterne – RA- enda de bodde på den andre siden av Jorden.

Jfr. Maori-forskeren Elsdon Best som i 1955 kom ut med boken
The Astronomical Knowledge of the Maori, visste denne
urbefolkning at Jorden var rund, og de hadde fremragende
astronomisk kunnskap. Hvorfra hadde de den? De visste at Saturn
hadde ringer, men dette kan man ikke se uten kikkert! (jfr. Guy Murhies: Music of the Spheres, 1962). De
samme Maoriene har også legender som støtter Velikovsky’s
beskrevne kosmiske katastrofer: “….midt i en umåtelig
katastrofe kastet de veldige vinder, de voldsomme regnskyll og de
tette mørke skyer – seg over alt levende – og Tawhiri-ma-tea,
vindenes og stormenes far, tilinettgjorde kjempeskoger og pisket
vannet til bølger så høye som fjell…..”

Mange raser har bevart minnet om at deres stamfedre ankom
Jorden fra fjerne verdener. Japanske legender som beskriver
“ild-hjul” som kom ned fra himmelen, refererer også
til en rase av gigantiske mennesker med overnaturlige krefter,
som mystisk dukket opp og tok bolig i fjellene Yamaka-Mura og
Tatsuyama-Mura ved Iwata-Gun. Mennene var kalt Yama-Otoko, og
kvinnene Yama-Uba, men det spesielle ved denne legende er at
disse vesener var sagt å være omtrent 6 meter høye!
Naturmenneskene Ainos-folket på de nordlige japanske Hokkaido og
Sakkhalin-øyene tror at deres himmelske stamfedre ankom Jorden
fra fjerne verdener i Shintas (romskip?) – fra Himmelen.

Deres første gud – Okikurumi-Kamui – landet ved Haiopira i en
Shinta. De tror på sjelens udødelighet og en høyeste Guddom.
Hvis vi går tilbake til andre siden av kloden, så finner vi
Eskimo-legender som beretter om at “for tusener av år siden
ble deres stamfedre flyttet fra (Central-)Asia og andre steder
til det fjerne nord av enorme himmel-skip”. Har ikke også
eskimoene sterk ytre likhet med asiatere?

Ifølge den greske skribenten Homers nedtegnelser, fra ca.850
f.kr skildres Odyssevs’ sine reiser gjennom ti år, og han
beskriver hvordan han med sine skip besøkte cyklopenes – de
enøyde kjempenes4 – øy; de hadde bygget megalittiske murer, som
ennå i dag kalles cyklopiske murer. Denne øy tolkes i Dänikens
bok – FORTIDENS PROFET ( Ernest G. Mortensens
forlag-1979) – nettopp å være Malta, som med sine
megalittiske byggverk utgjør en stor gåte. På Malta finnes det
også massevis av relativt dype spor i den harde
fjellgrunn(tverrsnitt ca.15×15 cm), som går parallelt på kryss
og tvers – og flere av disse fører rett ned i havet. Ingen
logisk forklaring er funnet, bortsett fra at det må stamme fra
en tid med et helt annet forhold mellom hav og land – altså fra
meget fjerne tider.

Etter Homers nedtegnelser, skal nettopp en av cyklopene –
kjempen Polyfemos – ha holdt Odyssevs og tolv av hans venner
fanget i en hule som han plasserte en veldig stein utenfor!
Polyfemos var guden Poseidons enøyde sønn. Krøniken forteller
også alle de andre kjempene på kyklopenes øy var gudesønner!!

Däniken spør om denne mytologisk gjengivelse ikke nettopp
var virkeligheten, og om det ikke virkelig levde kjemper på
Malta – i en fjern fortid? Han skriver: Det kan ikke være tvil
om at det en gang i tiden har eksistert kjemper. I gamle
overleveringer fortelles det presist og plastisk om dem, og gamle
tekster forsikrer hardnakket at risene var etterkommere etter
guder, “himmelens sønner”.

De gamle grekere – og også oldtidens hinduer – så ikke på
gudene som myter, men som virkelige vesener som steg ned fra
himmelen. De beskrev altså ikke annet enn det de så, men
ettersom disse gudene eller utenomjordiske (vei-)ledere nå har
trukket seg tilbake for at jord-menneskene i denne epoke skal
gjøre egne erfaringer av egne valg – blir de gamle beskrivelser
idag kun sett på som myter og fantasi.

Men “gudene” – våre kosmiske “brødre og
søstre” som går noe foran oss på utviklingsveien – hadde
alle større eller mindre oppgaver under det som Martinus kaller
verdens-gjenløserprinsippet, men mer opp dette senere. Men
grekernes guder og gudinner var sagt å nøyaktig ligne
jordmennesker. Slik er de også gjengitt i bilder og statuer –
f.eks. Pallas Athene – visdommens gudinne. Den høyeste lærer
var Zeus – “fader over guder og mennesker”, og
“hersker av den himmelske ild”.

Han var altså “konge” på Jorden, som hadde kommet
ned fra himmelen. Det er også meget interessant å legge merke
til at mens grekerne mente at konger og “helter”
nedstammet fra gudene, var deres mytologi ikke klar vedrørende
menneskets opprinnelse. Etter det prinsipp som Martinus betegner
verdensgjenløser-prinsisppet ble jordmenneskeheten i fortiden
ledet av vesener som stod noe over det primitive jordmennesket i
utvikling. Og disse ble snart benevnet som guder og helter. Men
Gudene hadde dog delvis de vanlige “menneskelige”
egenskaper som forelskelse og sjalusi. Og de grep stadig inn i
menneskenes liv. De kunne være glade og sinte, kranglet og
sloss. Og de hadde seksuelle relasjoner seg imellom – eller med
jordmennesker! Men de kunne reise med umåtelig hastighet, dukke
opp og forsvinne – og hadde våpen med voldsom styrke.

Alt beskrivelser av ET-besøkende av samme kosmiske slekt som
jordmenneskene – tilhørende det mentale utviklingstrinn som kan
betegnes det “fullkomne menneskerikets første
stadier”, men med en teknikk som satte dem istand til
“å gjøre mirakler”. Slik dagens hverdagslige teknikk
også må være mirakler for naturmennesker i Brasils
utilgjengelige jungler.

Cyklopene i grekernes legender var antatt å være resultatet
av ekteskap mellom jordmennesker og romvesener, og de av dem som
bodde på vulkanfjellet Etna, ble av Homer betegnet å ha vært
kjempe-hyrder som omgikk gudene. Deres konge var Polyphemus.
Semjase kommer i kontakt-hefte 6, inn på at de greske
“mytologiguder” var etterkommere av en gren av
Hyperboreerne – gruppen som opprinnelig ble forvist da de
forsøkte å egge fram strid mellom de ledende fortidige
sivilisasjoner Atlantis, og Mu.

Disse kjempene dukker opp overalt i mytologiene, både i øst
og vest, f.eks. i legendene om Tiahuanaco – som Semjase også gir
en forklaring til et annet sted i boken.

– Denne syd-amerikanske oldtidsbyen vrimler av gåter, og
vitenskapen vet ikke med sikkerhet hvordan Tiahuanaco er blitt
til. Her finner vi f.eks. perfekte fundamenter av
sandsteinsblokker, hver på ett hundre tonn(!), hvorpå er det
reist kjempeblokker på seksti tonn! De glattslipte flatene er
tilpasset så det ikke er mer enn en hårsbreddes avstand mellom
dem, og disse gigantiske blokker holdes sammen av kobberkramper –
et fenomen som vistnok ikke er kjent fra fra noen annen
oldtidskultur. Alt er utført med en fantastisk presisjon. Og
dette skal være utført av steinaldermennesker med stein – eller
i beste fall – jernøkser? Ja – noen annen forklaring gir ikke
vitenskapen!

Nøyaktig det samme presise arbeide med kjempesteiner finnes i
inkaenes by Machu Pichu i de peruanske Andesfjellene. Den
amerikanske historiker Hiram Bingham må ha “klødd seg i
hodet”, da han i 1911 kom over denne “inkaenes tapte
by” med steinarbeider så presise at ikke et barberblad kan
presses i mellom kjempeblokkene. Og hvordan fikk de fraktet disse
kjempeblokker opp i denne høyden av 2500 meter over havet?

Mange hundre kilometer nordover finner vi Aztekenes
“Gudenes By” – Teotihuacan – som også ligger forlatt
på en høyslette, 2300 meter over havet i Mexico. Her finner vi
igjen enorme byggverk med de trappeformede solpyramider over et
område på 30 kvadrat-kilometer – alt plassert i monumental
perfeksjon og skjønnhet Men heller ikke denne oldtidsbys
historie kjenner man – selv om mange hypoteser er fremkommet. Man
tror den var befolket inntil ca.800 e.kr., men opprinnelsen er en
stor gåte. Men også denne by er forbundet med kjemper: Når de
spanske conquistadorer ankom på 1600-tallet fant de store
menneskelige beinrester som de fikk brakt tilbake til den spanske
konge. Var disse uvanlig store ben knyttet til Toltekiske og
Aztekiske legender om en gigantrace som engang skulle ha bodd i
Teotihuacan?

Disse kjempene finner vi spor av i form av nedtegnelser – men
også fysiske spor – over hele Jorden, – til og med i eskimoenes
sagn. Disse kjempene spøker i nesten alle urgamle skrifter. Det
er altså tydelig at de må ha eksistert ! Men hva var de for
slags vesener, disse “kjempene”? Og her er det nettopp
at Meiers utenomjordiske kontakt forteller at de fjerne
“himmelsønner” som koloniserte denne Jorden, og hvis
etterkommere delvis var her inntil Atlantis’ ødeleggelse, var
som tidligere nevnt stjernereisende fra stjernebildet Lyren. Og
utallige ganger kommer Semjase inn på disse menneskers store
kroppsstørrelse i forhold til jordmennesket. Dette fordi disse
lyranere opprinnelig kom fra en planet med helt andre livsvilkår
enn Jorden. De hadde en fremragende teknisk innsikt, og var
således langt overlegen det daværende meget primitive
jordmennesket – både mentalt og rent fysisk, styrkemessig sett –
med sine store kropper. Men åndelig sett var de ikke bare
“snille gutter” – de lengtet enda etter makt, styrke,
innflytelse og etter å bli tilbedt.

***

Også Bibelen taler om kjemper og betegner dem som Guds
sønner, og at disse blandet seg med menneskedøtrene.

Hos Enok, som ifølge Moses hadde umiddelbar forbindelse med
Gud, leser vi i 14. kapittel: Hvorfor har dere gjort som jordens
barn og avlet rise-sønner ? Samme Enok beskriver engler fra de
syv himler og hver av disse engler hadde kommando over 496.000(!)
andre engler. Men hvem var disse “engler”?

I Første Mosebok (6, 4.) heter det: “I hine dager da
gudssønnene gikk inn til menneskedøtrene og disse ifødte dem
barn – men også senere hen i tiden – levde kjempene på Jorden.
Det er heltene, hvis ry når tilbake til fortids dager.”

“Da nu menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og
de fikk døtre, så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre,
og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til.” (Første
Mosebok, 6, 1-2.)

En øyenvitneskildring finner vi i Fjerde Mosebok (13, 33.):
“….der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten, og mot
dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes
også de vi var”.

I Femte Mosebok, (3, 5.) : “Og, Kongen, Basan var den
siste som var tilbake av refaittene; hans seng, som var av jern,
står som alle vet i ammonitterbyen Rabba, den er ni alen lang og
fire alen bred.” (En alen- ca. en halv meter; sengen var
altså 4,5 lang!)

Moses skrev også: For gudesønnene levde sammen med
menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn
fra eldgammel tid – de navngjetne.(utgivers uthevelse).

Også andre deler av Det gamle testamente gir skildringer av
stor-mennesker. Denne “hellige fellesbok’s” mange
forfattere levde til forskjellige tider og på ulike steder, men
omtaler dog kjemper. Disse var også med i kriger og tvekamper.
Hvorfor skulle disse jettene omtales, dersom de ikke var reelle
vesener?

Beskrivelser av kjemper er på ingen måte begrenset til
Bibelen. Også maya- og inkafolket forteller i sine myter at den
første slekt som “gudene” skapte før syndfloden, var
en slekt av kjemper. To av de fremste kjempene kalte de Atlan
/Atlas og Theitani eller Titan.

I Kebra Negest, det etiopiske eposet, fortelles: ( kap.100)
Men de Kains døtre som englene (ET-besøkende? – f.anm.) hadde
forgått seg med, ble svangre, men kunne ikke føde og døde. Og
av dem i deres liv døde noen og andre kom ut; idet de splittet
sin mors liv, kom de ut ved navlen. Da de så ble eldre og vokste
opp, ble de kjemper .

Og fra “Eskimoenes bok”: I de dager var det
kjemper på jorden….

I det apokryfiske skrift Talmud Immanuel (
denne finnes under Semjase stoffet på Galaktisk inf.service)står
det følgende:

“Semjasa, himmelsønnen og vaktenglen hos Gud, den
store herskeren over de som fra det fjerne har reist hit gjennom
universums vidder, fødte med en jordisk kvinne Adam, den hvite
menneskeslekts urfar.”

“I sitt palass hersket Gud over de tre av Ham
frembragte menneskeraser og over sitt følge,
himmelsønnene.” “Udødlig og urgammel var han av
kjempestor vekst, i likhet med himmelsønnene.”

I Baruchs apokryfer nevnes også et stort tall for antallet av
kjemper: Den Høyeste brakte syndfloden over jorden og
utryddet alt kjøtt og også de 4090 000 kjempene.

Både Mayaenes hellige bok Popol Vuh og Gilgamesj-eposet
inkluderer kjemper. Samme finnes i nordiske, germanske, greske og
sumeriske myter.

Mange vil naturlig nok etterlyse konkrete funn av kjemper, og
i boken TILBAKE TIL STJERNENE av Erich von
Däniken, (Ernst G. Mortensen Forlag 1970) nevnes noen konkrete
funn:

– Kjempen fra Java.

– Kjempen fra Sør-Kina.

– Kjempen fra Sør-Afrika (Transvaal).

Men den omstridte Däniken skrev selv at disse funnene var for
mangelfulle til å trekke sikre konklusjoner, selv om funnene var
fulgt av spørsmålstegn i faglitteraturen.

I sin bok Bevis som utkom 10 år senere,
legger han frem et omfattende materiale på avdekning av
kjempestore – men uten tvil menneskelige – fotavtrykk. Det er
særlig de som er funnet i “kjempenes dal” i Texas som
er sensasjonelle. Her har geologer og paleontologer med sikkerhet
datert 140 mill. år gamle fotavtrykk av dinosaurer og meget
store(nærmere 60 cm lange) menneske-fotavtrykk! Lag for lag ble
det uttørkede elveleiet med forsiktighet avdekket, og flere
fotavtrykk kom fram.

Paleontologen Glen Rose benektet ethver antydning om
for-falskning, og han sa også at de eldste innbyggere i Glen
Rose og Walnut Springs kjente dem fra sine besteforeldres tid.
Han fremsatte spørsmål om hvem som skulle hatt interesse, eller
ha vært istand til å prege slike avtrykk. Det nevnes også funn
fra Kentucky – USA – fra 1931, om menneskelige fotavtrykk som ble
datert til an alder av 250 mill. år!

Og referanser til den tyske antropologen Larson Kohl, som i
1936 fant knokler av kjempestore mennesker ved bredden av
Elyasisjøen i Sentral-Afrika. Videre om Kønigswald og
Weidenreich – tyske paleontologer/antropologer – som rett før
siste verdenskrig, kom over knokler av kjempemennesker i
Hongkong. Noen hadde levert dem inn til apoteker, som brukte dem
til å lage beinmel! Det var professor Weidenreich som skrev om
dette i American Ethnological Socirty i 1944. Samme bok – Bevis –
beretter også om den australske arkeologen dr. Rex Gilroy,
direktør ved Mount York Natural History Museum i Mount Victoria,
som hadde oppdaget fossile fotspor av kjemper.

Naturlig nok kan vitenskapsmenn som har låst seg fast til
Darwins utviklingslære, og som er uvitende om våre Lyranske
stamfedres fjerne besøk og om de voldsomme kataklysmiske
forvandlinger som har forvandlet denne klode de siste 13.000 år
– selvsagt ikke kunne forklare eller si godta de mange
“umulige/upassende” funn. De må derfor påsettes
merkelappen “svindel” eller stues bort og nedstøves i
skuffer og skap. Et annet vesentlig argument er at de
autoriteter som definerer “sannheten”, virkeligheten,
historien – alt fra politikere til professorer – slett ikke er
interessert i å miste sin makt, posisjon, prestisje osv. – ved
at et helt nytt “verdensbilde” plutselig river ned
deres makt-parlament.

“La oss være klar over at
det må ansees som vitenskapelig dokumentert at det eksisterte
kjempemessige menneske-vesener i acheuleen epoken i den eldre
stenalder.”

(Louis Burkhalter i 1950 i Revue du Musee de Beyrouth/
“det prehistoriske selskap”).

Kapittel…..

TAPTE SIVILISASJONER MED FLYVENDE FARTØYER OG
FJERNE ATOMKRIGER?

– FINNES ANDRE SPOR?

Denne boks hensikt har vært å sannsynliggjøre ad en logisk
vei, eller rettere sagt å vise mytologiske spor av – at denne
Jord har båret utallige sivilisasjoner som har nådd til de
utviklingsnivåer hvor vi nå står; – med et relativt høyt
utviklet teknisk nivå, men med en enda primitiv eller dyrisk
moral. Dette har medført at samme sivilisasjoner har utslettet
seg selv i totale kriger. Slik vi igjen har potensiale til å
utføre på Jorden ved å utløse de enorme mengder av atomare
våpen som alene er utviklet gjennom de siste 60 år.

Skal vi dømme etter opplysninger gitt via Meier av
tilbakevendte “pleiadiske guder”, har disse
menneskeskapte totale utslettelser skjedd minst fire ganger de
siste 200.000 år. I tillegg har det skjedd flere
“lokale” utslettelser. Når det her skrives
“menneskeskapte” er dette i den betydning at også
innvandrende mennesker fra andre kosmiske sivilisasjoner har
stått bak disse. For eksempel nevner også Meiers tidligere
ET-kontakt, Asket, at kontinentet nord-amerika også var
kolonisert av etterkommere etter fjerne besøkende fra rommet.
Men disse utviklet også etterhvert atomvåpen, slik vår
sivilisasjon nå har utviklet etter bare ca.100 år med mer
høyteknisk utvikling. Disse (by)samfunn ble utslettet for
ca.50.000 år siden – forteller Asket (i Semjase-berichte 2, side
376), og restene bærer idag fortsatt navn som Death Valley og
“ilddalen” nær byen Las Vegas.

Men dette med fortidige høyt utviklede samfunn – og i
hvertfall dette at de kom fra rommet – vil i første omgang kun
lyde som tomme påstander, som man ikke kan forvente at logisk
tenkende mennesker direkte kan akseptere. Enkelte vil dog
muligvis ha kunnet følge Semjases tidligere refererte
opplysninger med viss intuitiv fornemmelse av at de faktisk
representerer sannheten. Jeg vil derfor i dette kapittel se på
andre kilders angivelse av fortidige groteske kriger og
menneskeskapte totale utslettelser, samt på tilsvarende spor
etter romskip eller luft-krigsfartøyer. Ettersom Bibelen er et
visst fundament i vår vestlige del av verden, er det
nærliggende først å se på dens beskrivelse av en slik
historisk-mytisk ødeleggelse:

Sodoma og Gomorra

Overnevnte Asket forteller at disse byer ble
ødelagt av atomeksplosjoner, men finnes det andre hentydninger
som kunne bekrefte at dette faktisk skjedde? I nittende kapittel
i Første Mosebok forekommer en meget utførlig og detaljert
skildring av den katastrofen som rammet Sodoma og Gomorra. Det
fortelles at to engler(som Lot tiltaler “mine
herrer”/my Lords) kom til Sodoma om aftenen og fikk se Lot
sitte i byporten. Det virker som at Lot hadde ventet disse
“englene”, som imidlertid snart avslørte seg som
utsendinger og vanlige menn, for Lot kjente dem straks igjen og
bad dem tilbringe natten i hans hus.

Så forteller Bibelen videre om hvordan noen av byens
“seksualfikserte”, ønsket “å få sin vilje med
dem”. (Jfr. visse kilder skal det ha eksistert en masse
seksuelle perversjoner og avsporinger i disse byer – derfor denne
dramatiske karma for å stoppe utviklingen av bl.a. dette).Men
bare med en gestus klarer de to fremmede å dempe all
seksualdrift hos disse ved “å slå dem med blindhet”.
Siden ba “englene” om at Lot fortest mulig skulle føre
sin hustru, sine sønner og døtre, svigersønner og svigerdøtre
bort fra byen fordi den meget snart skulle ødelegges, hvilket
familien ikke kunne forstå.

Om dette skriver Moses: “Da nu morgenen grydde,
skyndte englene på Lot og sa: “Stå opp, ta din hustru og
dine to døtre som er her, forat du ikke skal bli revet bort på
grunn av alt det onde som er gjort her i byen! Og da han nølte,
tok mennene ham og hans hustru og hans to døtre ved hånden,
fordi Herren ville spare ham; og de førte ham ut og slapp ham
ikke før de var ute av byen. Da de hadde ført ham ut, sa den
ene: Fly for ditt livs skyld, se deg ikke tilbake og stans ikke
på hele sletten, fly opp i fjellene, forat du ikke skal bli
revet bort!”

Hvem var disse to fremmede – “englene” – og var de i
besittelse av en makt som folkene i byen ikke hadde noen kunnskap
om? Det virket også som om det var et visst hastverk når de ba
Lot og hans familie om å skynde seg. Etter deres råd måtte Lot
søke tilflukt i fjellene og unngå å stanse eller snu seg
underveis. Lot kom med innvendinger men “englene”, sa
ham at de ikke kunne redde dem hvis han ikke lyttet til deres
råd. Hvorfor dette hastverk? Kunne det tenkes at
“englene” kom som representanter for en annen slags
“makt” – som hadde fastsatt byens ødeleggelse til et
bestemt tidspunkt? Hvorfor måtte de absolutt opp i fjellene? Og
hvorfor i all verden ble de advart mot å snu seg mens de var
underveis?

Når vi senere her skal se på hva Moseboken skriver om disse
byers destruksjon, er det nærliggende å tro at ødeleggelsen
representerte en form for stråling, og at det kan ha vært
atomare krefter som ble brukt i denne ødeleggelse. Dette
området bærer jo fortsatt navnet Dødehavet, og ble nettopp
dette området dødt av en i fortiden utløst atomstråling? Hvis
dette skjedde, er det logisk at Lot fikk advarsler om å søke
tilflukt oppe i fjellene, noen kilometer fra eksplosjonens
sentrum. Oppe i fjellene ville jo fjellveggene beskytte dem og
delvis absorbere den sterkeste og farligste strålingen. Og da
Lots hustru snudde seg og stirret rett inn i atomsolen, var det
da rart at hun døde?

“Solen var gått opp over jorden da Lot kom til Soar.
Da lot Herren det regne svovel og ild – fra Herren, fra himmelen
– ned over Sodoma og Gomorra.”

Og skildringen av katastrofen slutter slik: (Første Mosebok,
19, 27-28): “Tidlig om morgenen gikk Abraham til det
sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn. Og han så utover
Sodoma og Gomorra og utover hele landet på sletten; da fikk han
se at røken steg opp fra landet som røken fra en
smelteovn”.

***

Og i kongbøkene (1, 10-14) berettes det om Elias som påkalte
“ild fra himmelen”, og at denne ild var sagt å drepe
mange mennesker. Hva var denne “ild fra himmelen”?
Arkeologer har funnet et lag av sand som er forvandlet til grønt
glass i “det hellige land”.(jmf. boken
DID SPACEMEN COLONISE THE EARTH ? av Robin Collyns. Pelham Books
1974).

Det er kjent at man ved atomeksplosjoner også får
temperaturer som er så høye at de medfører at sand blir
smeltet eller forglasset, og i Gobiørkenen samt i nærheten av
noen av de gamle mesopotamiske utgravningene – har man funnet
forglasset sand. Dette er særlig interessant i samband med de
tidligere refererte ET-opplysninger om at det ble brukt
strålevåpen med evne til å smelte “alt” i den
refererte krigen mellom Atlantis og Mu fra 9498 f.kr. Eller har
det vært benyttet “vanlige atomvåpen”? – fordi disse
funn av forglasset sand har stor likhet med de samme som fremkom
i Nevadaørkenen etter atomprøve-eksplosjonene der.

Østlige kilder

Hvis vi nå leter mer på den østlige del av verden, finner
vi kilder som forøvrig Semjase anser som mer nøyaktige, hvilket
hun nevner i en av kontaktmøtene.

For i de gamle hindu-bøkene er det mange indikasjoner, eller
heller direkte beskrivelser av himmelfartøyer og – kriger, og
særlig i den eldgamle hellige boken Mahabharata:

“Det var som om selve elementene var sloppet løs.
Solen dreide seg i sirkler. Svidd av gløden fra dette våpenet
ravet hele verden om i febervillelse. Elefantene ble svidd av
heten og flyktet i panikk for å komme bort fra den forferdelige
styrken i våpenet. Vannet ble skåldhett, fienden ble slått
ned, og brølet fra ilden fikk trærne til å velte om kull over
store områder som under en forferdelig skogbrann. Elefantene
brølte vilt og ble slått til jorden i store flokker og døde.
Hestene og stridsvognene fortærtes av ilden. Siden senket det
seg en dyp stillhet over havet. Vindene begynte å blåse opp, og
jorden ble opplyst av et blendende skjær. Et uhyggelig syn
åpenbarte seg. De falnes lik var forkrøplet av ildens hete og
lignet ikke mennesker mer. Aldri før har vi sett et så
fryktelig våpen, og aldri før har vi hørt tale om et slikt
våpen.” (Ref.; G. Roy, Drona Parva,
1889).

Senere blir det fortalt at de som kom fra det med livet, badet
og vasket seg, og at de også vasket og renset sine rustninger og
våpen fordi allting var befengt med “gudenes”
dødbringende åndedrett.

Fra samme bok: “Bhima fløy med sin vimana på en
ufattelig stråle som skinte klart som solen og som skapte et
drønn som et tordenskrall.”

Mahabharata forteller også om en mann ved
navn Arjuna, som drar avsted på en lang reise for å
oppsøke gudene og be dem om våpen! Han oppsøker herskeren
Indra og hans kone Sachi som kom kjørende i en himmelvogn eller
også en kampvogn, og Arjuna fikk tilbud om å bli med på en
himmelreise! På samme måten som Elias og Enok i Bibelen.

Denne gamle indiske boken beskriver også et våpen som kunne
drepe alle krigere som bar en gjenstand av metall på seg. Minner
mye om virkningene som dagens mikrobølger!! Hvis krigerne ante
at dette våpenet ville bli brukt mot dem, rev de av seg alt de
bar av metall og sprang i floden for å vaske seg ren for alt de
hadde rørt ved. Og dette var ikke uten grunn, for våpenet
virket slik at alt hår, og neglene på både hender og føtter
falt av, ja alt levende visnet og mistet sin kraft.

I østens gamle hellige bøker kan man lese om Ramas skjebne –
og hvordan vimanas – flyvemaskiner – navigeres i store høyder
ved hjelp av kvikksølv og ved å utvikle en veldig vind. Disse
vimanaer kunne bevege seg over enorme avstander, løfte og senke
seg loddrett, og bevege seg bakover – akkurat som dagens
helikoptre – eller heller UFO’er.

“På Ramas befaling løftet den vidunderlige vognen seg
med et veldig drønn opp mot et stort skyfjell….” (Ramayana. N.Dutts engelske oversettelse fra 1891).

I Sampsaptakabadha skilles det mellom vogner
som kan fly og som ikke kan fly. I samme boken fortelles det om
hvordan Gurkha, som befinner seg om bord i en veldig vimana,
avfyrer et eneste skudd mot en by. Skildringen av eksplosjonen
minner om hydrogen-eksplosjoner: hvitglødende røyk som hadde
titusen ganger sterkere lys enn solen, og som løftet seg i en
skinnende strålekraft og la hele byen i aske. Da Gurkha igjen
landet, så vimanaen hans ut som en blokk skinnende antimon….

I sin bok TILBAKE TIL STJERNENE av Erich
Von Däniken, fra 1969 (Ernst G. Mortensen forlag 1970), skriver
forfatteren endel om sin leting etter disse vimaner. Han
refererer til en seriøs oversettelse av en sanskrit-tekst av
Maharshi Bharadvaja – en profet fra gammel tid, gjort av Det
internasjonale akademiet for sanskrit-forskning i Mysore i India.

Denne oversatte tekst beskriver:

“….et apparat som av indre kraft beveger seg som en
fugl, enten det er på jorden, i vannet eller i luften, og det
heter Vimaana. ….som kan bevege seg på himmelen, fra sted til
sted.. .. . land til land, verden til verden og kalles en Vimaana
av vitenskapens prester. Og den forteller også…..Hemmeligheten
ved å få flyvende apparater til å stå stille… Hemmeligheten
ved å gjøre flyvende apparater usynlige…….

Ja ikke nok med dette, for det beskrives også enda mer
fantastiske tekniske egenskaper ved disse fartøyer, og disse er
nettopp langt på vei som egenskapene ved de fartøyer som dagens
besøkere eller kosmiske overvåkere benytter seg av – UFO’er,
eller som Semjase kaller dem – stråleskip. Altså med utrolige
tekniske “muligheter” som: Muligheten til å lytte til
lyder og samtaler i fiendtlige flyvende apparater. Muligheten til
å kunne identifisere bilder fra det indre av fiendtlige,
flyvende apparater. Muligheten til å kunne påvise fiendtlige
flyvende apparaters flykurs. Muligheten til å gjøre vesener i
fiendtlige flyvende apparater bevisstløse, og å ødelegge disse
fiendtlige apparater….

Lenger fremme i teksten refererer Däniken en beskrivelse av
hvilke 31 hoveddeler dette flyvende apparatet bestod av, og det
var gitt regler for hvordan pilotene skulle være kledd og hva de
skulle spise. Dertil beskrev teksten en rekke av 16 forskjellige
metaller som var nødvendige for å kunne konstruere et slikt
flyvende apparat…..

“Aryavarta” på sanskrit
betyr ordrett Aryanenes land, som var det gamle India
eller landet mellom Himalaya og Vindhya-fjellene i dagens
sentral-India (ved nåv. Bhopal). I det teosofiske verk av
Blavatsky – The Secret Doctrine – beskrives at de
tidlige Aryanere lærte astronomi og mange andre vitenskaper fra
en enda eldre rase – som også lærte dem om luftfart.

Semjase beskriver i klartekst at disse Aryanere var en av
folkegruppene (etterkommere til den “nye” rase som
vitenskapsmannen Semjasa hadde fremavlet ca.2000 år i forveien)
– som overlevde de voldsomme jordødeleggelsene som kom i
forbindelse med Atlantis og Mu’s ødeleggelse. Og de hadde også
overlevd det kataklysmiske asteroide-nedslag som rammet
Atlanterhavet ca.1000 år senere, ettersom dette skjedd på en
helt annen del av Jorden.

Disse Aryanere var en tid, før Atlantis-katastrofen, under
kontrollen av den ondsinnede herskeren Arus II, og senere den
tilsvarende Jehovan (begge omtalt tidligere). Etter en tid klarte
de å løsrive seg fra denne kontroll, og de inngikk da
samarbeide med nettopp Atlantis og Mu, og det var nok i denne
tiden at kunnskapen om vimaner o.l. ble overbrakt, slik Blavatsky
kom på sporet av. Men da hennes The Secret Doctrine som
utkom i 1888 (Utgitt på dansk, Strubes Forlag.) i
høy grad var påvirket av unøyaktige, astral-clairvoyante (dvs.
delvis ulogiske) “forskningsveier”, og også
begivenheter på parallelle dimensjonsplan, er ikke denne bok
uten videre historisk korrekt slik jeg nå anser det.

Hinduene hadde også de som kaltes “Siddhas”,
og var kalt “innehavere av kunnskap” og “mestere
av høy viten”, men dette henspeiler nok heller på jordiske
vismenn enn på romfolk.

Men mennesker i nordøst-India bevarte dog mange legender om
rommennesker som ankom Jorden i fjerne tider. Noen fortalte om en
tid da disse levde i sameksistens med jordmenneskene. Noen få av
ETene viste seg fiendtlige mot jordmenneskene (f.eks. Arus’ og
Jehovans krigere – jfr. Semjase). Blant Akas’ene i nordøst-India
fortelles at i en periode i forhistorien, fantes ingen mennesker
på Jorden, og at vi alle avstammer fra romvesener som innvandret
hit i oldtiden. (jfr.. boken DID SPACEMEN COLONISE
THE EARTH ? av Robin Collyns. Pelham Books 1974).

Så har vi Takauti-dokumentene fra Japan –
som går historien 24.000 år tilbake i tiden. Disse beretter om
menneske-skapte atom-ødeleggelser av denne verden.

Takauti-dokumentene som den gamle Shinto-læren, og den gamle
Kojiki-historien er basert på, beskriver en stor
verdensomspennende (atom-)krig i den fjerne fortid. Ja, de har
også kart med stedene inntegnet hvor eksplosjonene skjedde – og
med hvilke (datidige) byer som ble ødelagt. Symbolene på disse
gamle kart som markerer eksplosjonene, er soppformede skyer!

Og den førnevnte Mahabharata beskriver atomkriger fra 8000
år tilbake, som utslettet hele nasjoner og enorme hærer – og
etterlot totale ødeleggelser. Det var til noen av disse stedene,
som Asket tok med Meier i tidsreiser inn i fortiden, hvor han med
egne øyner kunne se hva mennesket hadde gjort mot seg selv. Mer
om Askets undervisning av Meier, et annet sted i denne bok. Det
var bl.a. for å forhindre gjentagelser av disse atomare
ødeleggelser, at Pleiaderne nå hadde kommet tilbake hit med
sine “advarsler”. (Takauti-dokumentene omtales i
Wendelle Stewens’ bok: Ufo-contact from the Pleiades).

Et annet mysterium som peker på fortidige sivilisasjoner, er
de såkalte “Piri-Reis kartene”. Disse bærer navnet av
den tyrkiske kaptein Piri Reis som hadde kommet over kartene i
Orienten. Disse merkelige kart dukket opp i Topkapi-palasset i
Istanbul i begynnelsen av 1700-tallet, – en samling gamle kart
som hadde tilhørt en tyrkisk marineoffiser, kaptein Piri Reis.
Kartene innholder detaljer fra Middelhavsområdet og området
rundt Dødehavet – men det sensasjonelle er at de også tegner
kystlinjene av Nord- og SørAmerika. Ja, til og med Antarktis var
meget nøyaktig gjengitt.

Men kartene gjengav ikke bare kontinentenes ytre konturer, –
de hadde også topografiske angivelser over innlandet, med
fjellkjeder, fjelltopper, øyer, floder og høysletter. – Ja de
var meget nøyaktige – og det til og med når det gjaldt regioner
som ennå bare var delvis utforsket – f.eks ble fjellkjedene i
Antarktis ikke oppdaget før i 1952! Og kartene viser områdene
nøyaktig slik som de tar seg ut fra stor høye – likt med dagens
satelittopptak av jordkloden. (bilde av kartene) Kartene til den
tyrkiske kapteinen var ikke originaler – de var kopier av kopier
som igjen var kopier. Men de eller den som har laget dem for
mange tusen år siden, må ha benyttet seg av et eller annet
slags fartøy som kunne bevege seg i luften, og det er
nærliggende å tro at de må ha hatt en form for kamera.

RAMAYANA er et gammelt diktverk fra
gamle India som er datert tilbake i perioden fra 500 f.kr til
3000f,kr. De skal være nedskrevet av den indiske vismann Narada.
De beskriver bl.a. Rama som var sønn av Desaratha – konge av
Ayodha i nordre India. Han sloss med Ravvana via (atom)raketter –
i himmelske fartøyer ved Lanka som idag kalles Ceylon. Ramas far
– kong Desaratha – var sagt å ha sin slekt “fra en fjern
“stjerne -rase” – etterkommere av “stjernenes
konger”, rommennesker som hersket i Indis dengang.

Disse himmelske fartøyere var sirkulære i form, gyldne i
farge og strålende å skue, og var “trukket av krefter som
solstrålene”. Etter sin kones død – som var Sita – bodde
Rama alene, men holdt hemmelige samtaler med en “himmelsk
budbringer” – på samme måten som hos de bibelske profeter.
Mange år senere dra Rama fra Ayodha i et himmelsk fartøy og
entret himmelen.(på samme måten som det beskrives hos Eliah).
Ramachandra Dikshitar, skriver i sin WAR
IN ANCIENT INDIA (McMillan, London
1945), en oversettelse av Samaranganasutradhara av
kong Bhojadena, i det elevente århundre – at det var flygende
maskiner som kunne angripe synlige og usynlige objekter, stige og
bevege seg i tusender av kilometer i timen i alle retninger i
atmosfæren, og selv gå inn i det dype verdensrom.

I Bishma Parva, på side 44, beskrives konflikten mellom
Arjuna and Bhisma, hvor det stadfestes at fienden påkalte et
himmelsk våpen “som lignet ild i bruk”. Mahabarata er
en av de eldste bøkene i verden – som beskriver Bharat krigen i
Nordre India, og maler et bilde av en stor og utviklet
sivilisasjon som ble ødelagt i en 18 dagers krig. I ett slag,
rappotertes det i “Samsaptakabadha Parva” (side 58), at
fartøyet beskrives som værende rundt i form og istand til
“forover, bakover og diverse andre bevegelser…”
(James Churchward, refererer i THE CHILDREN OF MU,
til årtusender gamle nedtegnelser som beskriver at denne krigen
skal ha vært utkjempet ca.20.000 f.kr.)

Chandra Roy, i hans oversettelser fra Bishma Parva,
beskriver Brahma-Danda (Brahma’s stav), som uendelig mer
kraftfull enn selv Indra’s stav. Denne siste kunne slå bare en
gang, mens Brahmas kunne slå ut hele land og hele raser fra
generasjon til generasjon. Dette lyder svært likt med
beskrivelser av et slags strålevåpen.

Mahabarata beskriver også de flygende
fartøyer som ble brukt av de uovervinnelige Gudene – viamanene.
Dette var toetasjers sirkulære fartøyer med en kuppel som hadde
sirkulære vinduer. De fløy med “vindens hastighet” og
gav fra seg en melodiøs lyd”. De kunne stoppe og forbli
stille på himmelen og de “svevde over skyene”. Fra
høyden så “havet ut som en liten pytt med vann”.
Vimanaene var laget for all slags transport, men for krigføring
brukte de “Samhara”, et missile som skapte krøplinger,
og et våpen de kalte “Moha”, som skapte en tilstand av
lammelse.

I “Bodha Parva”, på side 97, nevnes
Vaishnava-våpenet som skapte usynlighet og var istand til å
utslette i alle verdener. Side 383 refererer til et
rase-annihilerende missil “…Bhisma slynget et missil ..
.som knuste, O Konge, dine soldater i kamp. Og det så ut til å
fylle….hele Jorden med høy lyd. Og lyste sterkt i glansen –
det voldsomme missilet inngav dine sønner med frykt. Å skue
dette missil… med lynende gnistrer som jaget mot dem, dine
krigere flyktet i fullstendig panikk, og ved det
utrolige…….menge menn falt der de sto, og mange
fartøyførere falt også fra deres kjøretøyer. De kjempet og
døde for sine Guder.”

I “Drona Parva”, på side 677, beskrives Agneya
våpenet…. “skinnende med ild uten røk på alle sider,
byger av flammende blokker, formørket himmel overalt, uhyggelige
vinder begynte å blåse, skyer brølte, stekende hete av
våpenets kraft, vannet kokte og krigerne falt som trær i en
skogbrann, store elefanter falt overalt. Tusender av fartøyer
falt ned på alle sider og ødela alt som var. Og begge sider
kjempet for sine egne Guder.”

Nevnes bør også ruinfeltet i Parhaspur i India som er
avbildet i Dänikens bok Reisen til Kiribati(norsk utg.1981) –
som altså skal være tempelruiner. Men disse er ikke vanlige
ruiner – for det bærer preg av voldsom ødeleggelsese – der
kjempeblokkene ligger kastet vilt omkring.

Kapittel…..

Om kontaktpersonen Eduard “Billy”
Meier

Hvem var da denne merkelige personen som ble opprinnelsen til
denne fremmede kontakten – som vi her har sitert og belyst i
visse sammenhenger?

Eduard Albert Meier ble født den 3.feb.-37 i Bulach ved
Konstanz i Sveits, og vokste opp med sine foreldre i denne lille
landsbyen i et krigsherjet Europa. Hans fødsel var som alle
andre – ingen tilfeldighet – men et ledd i en Pleiadisk hjelp til
Jorden, ved å bringe kosmisk innsikt til denne klode, som samme
Pleiadere fortalte at de hadde kolonisert i fjern fortid.

Denne Pleiadiske rase hadde for 40.000 år siden opplevd den
samme overgang som Jorden nå skal gjennom i den planetære
evolusjon. De vokste naturlig – mettet av krig og ødeleggelse –
ut av det intelligente dyrerike, og fikk slik kontroll over de
krigerske krefter i sin sivilisasjon, og en virkelig
høyintellektuell og åndelig utvikling begynte gradvis å
utfolde seg. Etter et kosmisk foreldre-prinsipp, så de det som
sin naturlige plikt å forsøke å hjelpe sine noe yngre
“kosmiske søsken” på denne Jord, og Meiers fysiske
inkarnasjon her var et redskap de hadde planlagt å benytte i
denne misjon.

De forutså, – ja viste – hvilken krise som ville manifestere
seg her i dette århundre og inn i det neste, ut fra den kosmiske
bevegelse som dette solsystem gjør inn i et makroksmisk
strålingsfelt som i astrologiske formuleringer kalles Aquarius.
Dette bevirker helt nye energier og innflytelser over Jorden, som
radikalt vil forandre livet på denne klode. Oppvekst og det
første møte. Unge Eduard Albert opplevde allerede som femåring
– om morgenen den 2.joni 1942 – et lys som fløy over hans
hjemsted, og dette lys ble snart til et 300 meters sirkulært
fartøy.

Hans far fortalte ham at det var et av Hitlers hemmelige
våpen, men Eduard følte at dette ikke var riktig. Hans logikk
sa ham at dette fartøy var langt overlegent de tyske og
amerikanske fly som stadig overfløy området, og måtte ha en
annen opprinnelse. Han sier selv om dette: “Min fars svar
viste jeg allerede da – med bare fem år på baken – var ganske
utilfredsstillende og altfor fantastisk. Delvis ble vår by
stadig overfløyet av tunge, umoderne amerikanske bombefly, og
delvis kom det ofte tyske Stukas og andre jagerfly som passerte
over den nærliggende grensen. Disse var etter min bedömmelse
alle sammen like primitive som “amibomberne”, som ofte
ble nedskutt direkte over vår by av det sveitsiske
luftvernet”.

Noen måneder senere fikk han en klar stemme i sitt indre som
guidet og underviste ham. Men da han ikke fikk forståelse for
sine opplevelser hos sine foreldre, oppsøkte ham den lokale
prest, som – ikke tilfeldig -var innvidd i åndelige prinsipper.
Han kunne berolige unge Meier med at han slett ikke var iferd med
å bli gal. Han mente at den indre guiding nok hadde forbindelse
med hans syn av det store lysende fartøy. Stemmen som
etterhevert identifiserte seg som Sfath fortsatte å veilede
Eduard med bl.a om hvordan han senere i livet ville spille en
stor rolle i en bestemt misjon.

I november -42 ble han av den indre stemmen ledet til et
bestemt sted i den nære skog, hvor den første direktekontakt
skjedde. Et pæreformet fartøy landet, og ut steg en gammel mann
som unge Meier mente måtte være 90 år gammel, men han fikk
øyeblikkelig tillit og trygghet hos denne tilsynelatende svært
så jordiske gamle mann. Han ble tatt med på en flytur med
fartøyet, og vist og forklart flere ting som han i sitt unge
sinn enda ikke fullt ut forsto.

Han fortalte ham bl.a. at han hadde reddet hans liv fra en
meget alvorlig sykdom som spebarn, da han grep inn mens babyen

Eduard Albert var i koma og døden nær. Han spurte senere sin
mor om dette, som overrasket kunne bekrefte hendelsen. Sfaths’
stemme fortsatte, samtidig som han også fikk undervisning hos
den innvidde lokale prest. Dette gjorde det vanskelig for ham å
tilpasse seg den vanlige skole, hvor han ble mobbet da han skilte
seg sterkt ut fra flokken – men han klarte ikke å forsvare seg.
Derfor var han stadig fraværende fra skolen, men undervisningen
fra Sfath fortsatte i felter som han enda ikke kunne dele med
andre.

Andre fysiske møte med Sfath Sommeren 1944 ble den unge
utvalgte igjen ledet til et fysisk møte i skogen, hvor han ble
tatt med høyt over Jorden, og fortalt videre om sin misjon og om
fremtiden. Sin unge alder tiltross, ble han bedt om å foreta et
valg om å fullføre eller avbryte den plan som var lagt. Sfath
fortalte ham at han ville virke som hans lærer inntil 50-tallet,
da en annen – fra en høyere livsform – ville overta. Han ble
fortalt at krigen ville bli avsluttet den 6.august neste år med
en begivenhet som var lik den som utslettet Sodoma og Gomorra!!

Kontakten til Sfath opphører her, men Asket
overtar. Barnet Eduards åndelige bevissthet ble voldsomt
ekspandert i disse kontakter til Sfath, som fortalte ham at hans
nye åndelige evner var åpnet for at de skulle tjene hans
misjon.

Kontaktene fortsatte videre utover på 40-tallet, men på
Eduards 15 årsdag den 3.2.53 hørte han Sfaths stemme for siste
gang, men kun timer deretter kom en ny annerledes, myk, harmonisk
og vis stemme inn i hans bevissthet. Denne kalte seg for Asket,
og skulle virke som hans nye lærer. Gjennom de neste tre år ble
han guidet telepatisk av Asket, og hjolpet gjennom mange av
livets harde prøver og vanskeligheter. Han hadde alltid følt
seg som en fremmed i denne verden, og gjennom noen visjoner fikk
han glimt av sine fortidige liv, og også etterhvert evner til å
sanse klarsynt – men dette var opplevelser han holdt for seg
selv. Men på et tidspunkt fortalte han om sine ET-venner, og
dette medførte bl.a. at han for en kort tid ble klinikken til
psykiatrisk observasjon. Husk dette var i det konservative Sveits
på 50-tallet!

Herfra klarte han dog å rømme, og flyktet da over til
Frankrike, hvor han søkte tilflukt i de fremmed-legionære
styrker for en tid. Han minnes denne tiden som en
“innvielses-test i de syv helveter”, hvor han mer enn
en gang så døden i øynene. Han søkte tilbake til Sveits og
ble igjen for en tid innesperret på Rheinau. Hans første møte
med Asket. På sin fødselsdag den 3.feb.-56, ble han telepatisk
ledet til et fysisk møte med sin nye lærer. Klokken to på
natten, ble han ledet ut i nattemørket, hvor han speidet etter
tegn på den mørke himmel. Ganske snart kom et sterkt lys
tilsyne, som snart viste seg å være et fjernstyrt og ubemannet
fartøy som landet like i nærheten. Dette bragte ham etterhvert
til et sted som han senere oppdaget å være i den Jordanske
ørken/ødemark.

Her dukket det snart opp et skinnende hvitt lys, som viste seg
å skjole Askets skip – som landet. Men han måtte vente hele 30
minutter før Asket, vandret mot ham med både trygghet og
skjønnhet.(Det ble senere forklart at begge disse
kontaktpersonene han så langt hadde møtt, tilhørte den
opprinnelige Lyriske avstamming – som da også de hvite
jordmennesker gjør, og derved med ytterst små detaljer –
f.eks.øreflippene – kan utskilles fra vanlige jordmennesker).
Eduard følte øyeblikkelig en merkelig følelse av gjenkjennelse
og ren kjærlighet, som han sier han aldri vil kunne glemme. Hun
snakket med en myk stemme, som rørte ham dypt. Hennes lange,
blonde, skulderlange hår minnet ham om en engel forteller ham.
Hun fortalte at hun hadde tilhold i et parallelt univers – DAL
universet., og skulle virke som hans lærer og beskytter.

Han ble tatt med i hennes fartøy – som lik de senere
Pleiadiske skip – var beskyttet med et magnetisk felt som bøyde
lyset rundt skipet, slik at det utenfra var praktisk talt
usynlig. Han fikk videre en tur til Egyptens pyramider og ble
forklart og vist mysteriene rundt denne. Bl.a. et enormt stort
hemmelig rom 300 meter dypt under den store pyramide som rommet
et sølvskinnende skip, som han fornemmet hadde vært der i
tusener av år! Askets undervisning

Over de neste to dager ble han intensivt undervist i en del
grunnleggende kunnskap – her er essensen av Askets tale til den
spesielle unggutten Eduard: 1.

“Skapelsen” er livets grunneleggende fundament, og
årsaken til livets eksisets.(Det skal her bemerkes at ordet
Skapelse (Schøpfung på tysk) hos de Pleiadiske kontakter brukes
synonymt med det som i åndelig litteratur ellers omtales som Gud
eller Guddommen. Ordet Gud mener de i den grad er misbrukt og
mistolket, at de foretrekker å bruke det nøytrale begrep
Skapelse eller altså “Schøpfung” på tysk – et språk
som kontaktpersonene behersket rimelig godt. De forteller at å
lære et fremmed språk for dem, kun tar få dager – med hjelp av
de avanserte tekniske hjelpemidler de har til å prege det inn i
dagsbevisstheten).

2. I Skapelsens (Guds-)-kraft, oppfyller vi vår livsoppgave,
fordi Skapelsen er livet og alt som eksisterer. (utgivers
utheving).

3. Askets hjemverden er DAL-universet – i et system kalt Akon.
Vi er kjent som Timers.

4. Vårt univers er et parallelt univers til deres og i et
tilsvarende plan.

5. Vi kom inn i dere univers for 3300 år siden i hensikt av
utforskning.

6. Vi oppdaget deres system og var istand til å spore deres
forgjengere til “ringtåken” (Lyren). Disse forgjengere
bor ikke lenger der, men i området kalt Pleiadene.

7. Du, Eduard Meier, er en sannhetens budbringer – slik mange
før deg har vært. For å fullføre din misjon, må du bli
større i åndelig innsikt enn alle andre jordmennesker.

8. Du ble satt under beskyttelse fra før du var født – slik
alle sannhetens budbringer blir.

9. Om en tyve års tid vil du skrive et stort sannhetens
arbeid for å lede menneskeheten inn i vannmannens tidsalder.

10. Som en høyere utviklet livsform, har vi oppdaget mange
ting som må forandres i din verden.

11. Religionene kontrollerer og slavebinder altfor mange
mennesker – slik at de ikke tar ansvar for seg selv.

12. Nesten alle regjeringer er kontrollert og influert av
religionene.

13. Intet annet sted i Universet har vi funnet de religiøse
forestillingene i den grad ute av virkeligheten og med slik en
makt som på Jorden.

14. For lenge siden gikk en planet kalt Milona (Maldek) rundt
solen i den bane som Mars nå går. En gigantisk krig på
planeten medførte dens totale destruksjon. Denne eksplosjon på
Milona gjorde at Mars’ bane ble forandret inn i den bane den nå
følger. Det er viktig at Jordens menneskehet ikke forårsaker
det samme, da det i dette system er kjempeplaneter med enorme
gravitasjonskrefter, som kunne sette hele systemet ut av spill,
og også nabosystemer.

15. En utenomjordisk rase skjuler seg (i de kjempemessige
hemmelige rom-) under pyramiden, (på denne tiden – på
50-tallet, men er ut fra senere opplysninger nå fordrevet fra
Jorden av bl.a. Erra-gruppen). De utøver religiøs villedning
med sterke åndelige krefter, stimulerer fram (religions-)
kriger, og har som mål å oppnå kontroll over Jorden. Skipet
han ble vist var deres, og hadde vært skjult der i årtusener.

Meiers kontakt med Asket sluttet her, og han fortsatte og
studere menneskeheten og livets lære gjennom en reise til India.
På denne reise kom han også ut for en bussulykke i 1965, som
medførte at han måtte amputere venstre arm, samtidig som dette
også gjorde at man senere ikke så lett kunne beskylde ham for –
med kun en arm – å ha arrangert, filmet og fotografert
ufo-modeller.

Men nettopp dette ble han selvsagt beskyldt for av de mange
som alene fokuserte på “sakens” ytre. Altså av de
etterhvert mange som ikke var istand til å følge den åndelige-
og historiske undervisning som fremkom av disse kontakter. Han
møtte sin kone i Grekenland, og sammen dro de tilbake til
Sveits. Han viste at han senere ville bli kontaktet av
Pleiadere(- han trodde det skulle skje i 76, men kontakten ble
åpnet i januar-75).

Kontakten til Semjase og Erra-gruppen.

Meier skilte seg naturlig nok betydelig fra de øvrige beboere
i den lille sveitsiske landsbyen Hinwil, som ligger i nærheten
av de vakre alpene. Her bodde den enarmede og derav
uføretrygdede Meier med sin familie i et gammelt trehus januar
1975. Han hadde bare fått med seg delvise 6 års skolegang og
måtte spe på sin snevre trygd med forskjellige småjobber –
bl.a. som nattevakt på en lokal fabrikk, – en jobb som hadde
gitt ham bæretillatelse for skytevåpen. Naboene betraktet ham
med stor skepsis, og kunne i liten grad følge ham i hans
utleggninger av dype filosofiske og åndelige spørsmål.
Familien skilte seg ut, og ble et yndet mål for sladder og
baktalelse.

Når det gjelder kontakten til Semjase og Erra-gruppen, så
forteller Meier her selv om hvordan denne siste kontaktfase
startet:

“Klokken var 13.00 på tirsdag den 28.januar 1975. Jeg
var sysselsatt med forsök på å spille inn lyder fra
“andre verdener” på bånd. Dette var forsök, som jeg
hadde holdt på med i måneder, men det forble forsök uten
fremgang.

Men allikevel hadde jeg lykken med meg denne dagen – den 28.
januar 1975 – men på en helt annen måte. Noe alldeles nytt og
fremmed inntraff. Noe som jeg ikke hadde trodd skulle hende
allerede nå, men först om et år. Som ved et trylleslag var jeg
bevisst om at jeg skulle lytte spent etter noe inne i meg selv.
Langsomt begynte jeg å oppfatte. Ut av det tåkete og dunkle,
krystalliserte det seg ut ord, og derved fremmede tanker, som ble
begripelige. Nå skjerpet jeg oppmerksomheten. Det jeg hörte
låt fredelig og føltes meg velbekjennt – tross det fremmede
opphavet. Helt plutselig begrep jeg hvordan denne type av
symbolske bilder og ord skulle tolkes. Således ble det formidlet
en mystisk meddelelse, nemlig at jeg skulle dra ut, men ta med
meg et kamera. Jeg lyttet til oppfordringen uten å tvile eller
stille noen spørsmål, og uten å vite hvorfor. Skjønt
påkallelsen kjentes som en befaling; den tvang – på en måte –
men med varsomhet.

Så jeg tok mitt enkle kjøretøy – en sykkel med hjelpemotor
– og dro hjemmefra. Uten noe egentlig mål, tenkte jeg. Men
allikevel styrt mot en bestemt plass, som det senere skulle vise
seg. Jeg for tvers igjennom landsbyen på ulike gater, og nådde
snart ut til de frie landområder. På kryss og tvers gjennom
skoger og daler gikk ferden. Til slutt var jeg fremme ved et
ubebodd område, – naturvernet.

På en åkervei stod en stor langtrailer med beholdere på
vognen. Sjåføren forsvant nettopp inn i den nærliggende
skogen, der han tydeligvis hadde noe å utrette. Den store
lastebilen interesserte meg, så jeg stoppet opp og kikket på
den nøye fra alla hold. Etter nummerskiltene var det en tysk
lastebil. – Et raskt blikk på klokken. Den var 14.12. – Jeg
hadde allerede kjört en hel time.

Nettopp i dette øyeblikk hörte jeg en myk, og liksom bekjent
surring i luften, derfor tittet jeg opp mot den skydekkede
himmelen. – Det jeg så fikk meg til å tro at jeg drömte, selv
om slikt var velkjent for meg allerede fra min tidligste barndom.
Jeg hadde faktisk regnet med å få se hva jeg nå så, men – som
sagt – ikke för om ett år.

Som skutt ut av skyen styrtet det ned et objekt. Det minsket
direkte sin hastighet, og fra kanten av skogen – 350 meter lengre
borte – nærmet det seg nå langsomt i en kurvet bane. Dens
hvinende lyd forsvant plutselig når objektet minsket farten. Det
flöy nå helt lydlöst, og jeg kunne tydelig se dets form.
Objektet var uten tvil diskosformet, med likesidet over- og
underside. Overdelen var dog litt större enn underdelen, og der
fantes det röde rektangler, om jeg ikke tok feil.

Hurtig fikk jeg opp kameraet og siktet – for jeg visste av
erfaring at her gjaldt det å om å være rask, om man overhodet
skulle få noe på filmen.

– Sjelden kan disse objekter fotograferes. Det skyldes
deres vanligvis enorme hastighet, og deres evne til plutselig å
forsvinne. Lykkes man med å få noe på filmen, så blir det for
det meste i form av utydelige skygger. Så jeg tok altså
lynhurtig det første bildet – nøyaktig klokken 14.15. Da var
objektet på bare 150 meters avstand fra meg, og det flöy også
omtrent i 150 meters höyde. Men bare en brøkdels sekund etter
bildeeksponeringen fløy objektet vestover enormt hurtig, og da
var hviningen der igjen. Straks kom den flyvende tingen tilbake
med en enorm hastighet. Den nesten bråstoppet over lastebilen i
cirka 100 meters höyde, og den hvinende lyden opphørte.

Nøyaktig 44 meter fra lastebilen – det målte jeg senere når
jeg tok den andre bildeeksponeringen. Men nettopp som jeg hadde
trykket av, gjorde objektet et rykk bakover, og det ble igjen
stående stille i luften bak lastebilen – på bare 50 meters
avstand og 100 meters høyde.

Nå kunne jeg alldeles tydelig se og forstå hva slags objekt
det var spørsmål om. Med absolutt sikkerhet var den flyvende
anordningen ikke av jordisk opphav, men måtte være et
utenomjordisk romskip, skjønt enda så lenge fortsatt en UFO for
meg. Et uidentifisert, flyvende objekt, av ukjent opprinnelse –
eller en “flyvende tallerken” som disse ting vanligvis,
og litt uhøytidelig kalles.

Det så ut som om skivens underside skulle vibrere veldig
kraftig – som om den var levende. Det syntes meg som om små
bølger hela tiden langsomt löp frem på undersiden. Bølgene
fikk skipet til å virke veldig gammelt og utbrukt – nesten som
en slitt vaskefille.

Disse bølger var ikke av en regelmessig eller bestemt form.
De virket fremmede som energi. Fast materie syntes tåkete og
uklar, sett gjennom strålingen fra disse bølger. Lastebilen
f.eks., så plutselig ut til å være innhyllet i luft som dirret
av hete. Jeg så den ikke bare veldig tåket og uklart, men også
dessuten plutselig mye lengre bort enn UFO’en, som dog i
virkeligheten befant seg bak lastebilen, omlag 50 meter. Det så
altså ut som om fartøyet nå var helt nære, og bilen
beliggende veldig mye lengere borte – men slik var det jo ikke.

Når jeg tok det andre bildet var klokken 14.18. Etter å ha
stått stille i luften, dro nå fartøyet igjen avsted, østover.
På skrå opp mot himmelen forsvant det iblant skyene. Jeg hørte
igjen den hvinende lyden, men nå avtok den hurtig, og igjen var
alt stille.

Jeg gikk til mitt kjøretøy, som jeg hadde forlatt litt
avsides. Jeg startet mopeden og dro tvers over engen mot den
begynnende skogen, østover. Foran denne utbredde seg en delvis
våtmark. Vel 250 meter fra denne stilte jeg fra meg mopeden og
gikk videre til fots.

Nedsunket i tanker, og derfor ganske uinteressert, så jeg at
lastebilen – nå på 500 meters avstand – kjørte avsted.
Föreren hadde tydeligvis kommet ut fra småskogen. Når
lastebilen var forsvunnet, fantes ingen annen enn meg selv i
disse öde omgivelser. Bare naturens egne lyder kunne nå høres.
I skogslysningen – et par hundre meter lengre bort – beitet
fredelig fem rådyr, mens noen korper gav seg i kast med en
rovfugl höyt oppe over graner, björker og kratt. Men så
sluttet de helt uventet å plage sitt offer, og forsvant lydlöst
vekk.

Men ved bondegården – 300 meter borte – begynte en bundet
hund å bjeffe, som om den plutselig var blitt oppmerksom på
noe. Korpene forsvant over skogens tretopper, og jeg hadde mistet
dem av syne. Men selv de fem rådyrene hadde blitt urolige. De
hevet sine hoder, og speidet rundt omkring, før de sprang
avsted.. Det bar ivei ut fra skogen og inn på det åpne
området. De passerte ikke langt fra meg, mot et sydligere
skogsområde – der de forsvant inn. Noe hadde tydeligvis skremt
opp rådyrene, men meg var det ikke.

Det gikk ett par minutter – så hørte jeg igjen den kjente
hviningen og faktisk – fra öst kom igjen Ufo’en ut fra
skybanken. Over skogen minsket hastigheten brått. Lyden
opphørte igjen.

Nå forstod jeg anledningen til korpenes og rådyrenes flukt.
Med sine følsomme sanser hadde de langt tidligere oppfattet at
Ufo’en nærmet seg, og flyktet bort i vill panikk.

Helt langsomt gled nå objektet fram over skogen – mot det
åpne området og senket seg nedover – men meget langsomt. Hurtig
fikk jeg opp kameraet og tok et nytt bilde – den tredje – klokken
var 14.31. Et minutt senere lyktes det meg å ta det fjerde
bilde, fra omlag 180 meters avstand.

Nå kunne jeg se, hvordan Ufo’en senket seg ytterligere ned.
Til slutt landet den mykt på markens eng, helt lydlöst,
ettersom surringen hadde opphørt.

Uredd og nysjerrig som jeg er, sprang jeg straks etter
landingen fram imot Ufo’en, for å se den på nærmere hold, og
om mulig å fotografere den. Men omtrent 100 meter foran den ble
jeg hindret av en enorm kraft. Det var som å løpe mot vinden i
en lydløs storm, eller mot et frastötende magnetfelt. Med all
kraft forsökte jeg å kjempe meg frem. Det gikk faktisk – men
bare et par meter. Igjen ble motkraften overmektig. Så jeg satte
meg ned på marken for å ha objektet under oppsikt, og for å
vente på hva som nå skulle hende.

Og jeg hadde ikke regnet feil, for i løpet av mindre enn ett
minutt – skjedde dette: Fra Ufo’ens bakside steg en skikkelse
fram – utvilsomt et menneske, ifört en eiendommelig, men for meg
ikke helt ukjent kledning. En romdrakt, som liknet de, som
jordiske astronauter benytter. Dog ikke så tung og uhåndterlig,
som de jordiske – men enkel og lett – det så jeg straks.
Egentlig lignet drakten mest en overall i grå farge. På kort
avstand så den ut å være gjort av elefanthud – ihvertfall så
langt jeg kunne huske huden på den elefant i Afrika, som jeg til
og med var framme og følte på, og jeg har også sett dem i
zoologisk have i Sveits.

Denne spesielle drakt fulgte kroppens konturer, men virket
meget solid. Rundt halsen gikk en ring, som trolig tjente som
feste for en hjelm, som UFO-nauten ikke hadde på nettopp nå.
Tydeligvis var den Jordiske atmosfæren slik at den passet dette
vesen. Hodet var altså bart, og uten å behöve å tvile, kunne
man avgjöre at det her dreide seg om en kvinne, eller ganske
enkelt ei jente.

Hennes ansikt tydet på et fritt og åpent menneske. Det
syntes ingenting overmenneskelig, spøkelsesaktig eller
“åndelig”. Hun så ut å være bare et normalt
menneske, uten superegenskaper og uten superskjönnhet. Hun var
ikke overjordisk skjönn – selv om religiöse UFO-fanatikere og
de som gjerne vil komme i kontakt med utenomjordiske, gjerne tror
de er det. Det var bare et helt normalt, kvinnelig levende vesen
– skjønt av en utenomjordisk menneskerase, som jeg allerede
tidligere hadde kommet i kontakt med.

Hun gikk også som en helt vanlig kvinne, men raskere, sikrere
og mer grasiøst enn våre jordiske kvinner. Langsomt kom dette
vesen fram imot meg, grep tak i min arm, og dro meg opp. Jentas
grep var mykt, men bestemt, men dog veldig behagelig, og det
overførte en slags trygghetsfølelse. – Med langsomme steg gikk
vi til mitt kjøretøy, der vi begge ganske enkelt satte oss ned
i det tørre gresset.

Igjen begynte ufo-kvinnen å tale til meg på perfekt tysk,
men med en eiendommelig brytning. Innledningssamtalen ble
kortvarig, men etterfølgende forklaringer tok lengre tid. – Så
etter litt vendte kvinnen igjen, forsvant inn i Ufo’en og fløy
ivei. I løpet av noen sekunder hadde hun forsvunnet ut av syne –
inn mellom skyene.

Hun hadde forlatt meg klokken 15.51, og rett etter skipets
start kl. 15.58 tok jeg ytterligere noen bilder fra omlag 185
meters avstand.

Jeg syntes å det var interessant å observere at kort etterat
skipet hadde startet, ble landskapet under og på siden innhyllet
i et slags varmeflimmer. På den måten ble omgivelsenes og
buskenes konturer innhyllet i et skimmer – ja i et merkelig
fargespill, som åpenbart kom fra en slags stråling fra skipet.

Selv avstander så annerledes ut, og alla proporsjonene virket
å være forvridde, noe som jeg også syntes, når jeg tok mitt
andre bilde. Nå, når stråleskipet startet var det enda lettere
å se, og jeg kunne med sikkerhet avgjøre, at strålingen hadde
en blåröd fargetone. Det fremgikk også tydelig av det femte
bildet, når jeg gransket det nærmere.

Når jeg hadde tatt ytterligere noen bilder, dro skipet avsted
over grantoppene – nordover. Mens det enda var nære – bak
trærne – tok jeg den siste bilde-eksponeringen. Filmen var nå
oppbrukt. Sekunder etter var hviningen der igjen, og
stråleskipet skjøt i vei loddrett oppover – utrolig hurtig, for
til slutt å forsvinne ut av syne for meg……..

kapittel……:

PLEIADERNES TEKNISKE METODE TIL OPPLEVELSE AV

ENHET OG LYKKE – “KOSMISK ENHET”

I det tyske kontakt-hefte “Semjase – berichte, block
2” – side 283 beskrives en høyteknisk metode –
hyperroms-sprang – som denne sivilisasjon har utviklet for å
reise i universet utenfor tidsdimensjonen. Slik forflytter de –
dematerialisert – både skip og mannskap på et frekvensplan som
tilsynelatende ligger over de grov- og finmaterielle plan. Men
samtidig opplever de reisende på skipet, hvis frekvens altså
heves utenfor materiens frekvensplan – å få opplevelser som
tilsynelatende er helt parallelle til mange beskrivelser av
såkalte “KOSMISKE OPPLEVELSER”.

Mange har beskrevet kjærlighets/ekstase-opplevelser som
sterkt minner om det som senere her skal gjengis som en
“kunstig” metode. F.eks. har Martinus
beskrevet sin åndelige innvielse i boken “omkring min
misjons fødsel”, og andre har beskrevet noe
tilsvarende fra sine “nær-døden” opplevelser. Denne
metode med hyperroms-sprang brukes av Pleiaderne for å lage
“egenopplevde demonstrasjoner” av at menneskets ånd
eller vesen ikke er kroppen, eller i kroppen, sansene eller
hjernen – men at selve livet befinner seg på et plan over
stoffets verden. At hvert enkelt vesen slik får egenoppleve
udødeligheten.

En slik tidløs kosmisk opplevelse fikk Meier oppleve i
forbindelse med en reise med et av deres kjempestore romskip den
17.juli 1975, og vi går inn i en innledende samtale mellom Meier
og Semjase.

Semjase:

“Om få minutter vil vi gjøre et spring på 7 minutter i
“evigheten” eller i “nulltid”. Følelsene og
opplevelsene der, er helt annerledes enn i normal eksistens i det
materielle liv. Av den årsak er det ikke mulig å motta dine
tanker og følelser med riktig konsentrasjon. Som følge av dette
vil verken jeg eller min far, eller noen av oss – senere kunne
gjenta dine følelser og tanker, slik at du kunne skrive dem
ned.”

Meier:

“Selvsagt er jeg interessert i å kunne huske mine
følelser og tanker”. Semjase: “Men du må vite at din
egen evne til å huske ikke er så høyt utviklet at du kunne
gjenta ord for ord fra minnet. Dette gjelder forøvrig også for
oss, og derfor har vi utviklet teknisk utstyr til å kunne gjengi
ordrette uttalelser.( kommentar: dette er på linje med Martinus
analyser av hukommelses-evnens minst utviklede stadium i den
utviklingssone han kaller “det riktige menneskerike” –
som disse Pleiadere tydeligvis tilhører). Meier: “Jeg
forstår – hva kan du da foreslå? Naturligvis er jeg interessert
i å skrive ned alt i detaljer”.

Semjase: “Det er ikke vanskelig. Boksen som du ser der
ved siden av skjærmen, er utstyrt med det nødvendige utstyr til
å kunne registrere tanker og følelser. Tankeimpulsene mottas og
lagres i en spesiell komputer , og kan senere om ønskelig
fremkalles ord for ord. Hjelmen som er regulerbar – er forsynt
med et nett av spesielle sonder, som tar opp alle tanke-energier,
som ligger i området for hyper(rom)-frekvensen. For nå å kunne
registrere dine tanker og følelser, er det nødvendig at du
setter deg i denne stolen, og setter hodet under denne
hjelmhette, som automatisk tilpasser seg ditt hode”.

Så forteller Meier videre om sine følelser og opplevelser
mens dette hyperromsspranget i den de-materialiserte tilstand
foretas, i et utdrag fra denne kosmiske beretning:

“Som Semjase forklarte for meg, satte jeg meg ned i en av
de tre meget komfortable stoler. Straks kom lydløst hjelmen over
mitt hode. Den var stor nok til at den omsluttet mitt hode, men
dekket ikke ansiktet slik at jeg godt kunne se. Men hjelmen
berørte ikke hodet – den lå bare så nær at den var ca. 1,5 cm
far skallen, som jeg kunne fastslå ved å legge min pekefinger
mellom hjelmen og hodet. Nå er jeg spent og forventningsfull,
for jeg lurer på hva som vil skje. Ptaah og Semjase håndterer
apparaturen, og nå ser jeg igjen – (de hadde på samme reise
gjort flere hyperromssprang, men da uten å bruke denne
“hjelmen”) – hvordan den fantastiske stjernehimmel
forandres.

I en brøkdel av et sekund, er de ikke mer enn en hvit
melkeaktig masse, en skinnende masse – som jeg tidligere har sett
under de andre hyperromssprang. Så er plutselig alt borte og det
er kun mørke. Men allerede i neste øyeblikk er alt
sammensmeltet i en gylden farge, og nå er alt som sølv. Men –
min kjære – dette strålende lys – i strålende, skinnende
glans. Alt er sammensmeltet i glitrende lys. Det er sterkere enn
alle solene i Universet….å kjære deg, dette glitrende lys
virker ikke allikevel smertefullt å stirre inn i. Å menneske –
dette må være evigheten….men se, det finnes intet annet enn
evigheten. Levende menneske – hvor praktfullt. Det levende
menneske – det er praktfullt! Evighet og vidunderlighet er ett og
det samme. Hvorfor skiller jeg det da?

Hvorfor setter jeg evigheten inn i perioder av tid? Tiden
eksisterer ikke, og evigheten er praktfull! Menneske – hva er
dette? Denne ro, denne fryd – hva er den da – hvordan kommer jeg
til den? Kjærlighet, å denne dype omgivende kjærlighet! Intet
finnes annet enn kjærlighet: praktfullt. Å ja, jeg er, og er
dog ikke. Alt er så dypt, og fullt av kjærlighet. Naturligvis
er jeg evigheten, og jeg er i evigheten. Hvordan kunne jeg glemme
dette? Dette glitrende lys, denne herlighet, denne kjærlighet er
i alt. Å ja, jeg er et menneske, hvordan kan jeg glemme det? Jeg
er bare en gjest i evigheten – og disse kjærlighetsfylte stemmer
som roper etter meg, men hvorfra kommer de? Jeg ser intet, bare
glitrende godtgjørende lys. Hvem kaller på meg?

Jeg ser intet; jeg er overhodet intet mer. Jeg ser ikke meg
selv – jeg er evigheten i evigheten. Men hvordan er det – jeg ser
ikke med mine øyne – men allikevel ser jeg. Og jeg hører ikke
med mine ører, men allikevel hører jeg. Ja, kjærligheten, hvor
mektig den er, hvor veldig, uendelig og herlig. Alt er
kjærlighet og herlighet, hvorfor forstår ikke menneskene det?
Og ja, men det kan dog ikke være, jeg er ikke bare et menneske –
jeg er evigheten. Dette lys, disse glitrende lys, hvor dyp en
kjærlighet, ro og fred det dog er! Å- nå forstår jeg – jeg
ser og hører intett – men jeg føler!

Jeg føler, fornemmer og lever! Hvor skjønn er denne fryd –
jeg er dog intett menneske, men evigheten. Interessant – jeg
føler hørselen, jeg trenger ikke ørene mer, jeg ser og trenger
ikke øynene mer. Hvor er jeg da, og hvorfor er det slik?

Å ja – evigheten, nå forstår jeg….jeg er altså
evigheten…..hvorfor glemmer jeg at jeg er et menneske som
dveler i evigheten. Hvorfor fant jeg ikke (før) noen
sammenhenger? Hvorfor kan jeg først nå tenke klart? Tenke? Jeg
fornemmer dog, – jeg føler. Hvorfor er det mulig – og hvorfra
kommer disse stemmer…………. Alt dette lys, dette herlige
glitrende lys – ropene kommer fra dette lys. Er det evighetens
rop?

Og hvor vanskelig det er å tenke at jeg bare er en gjest i
evigheten – at jeg er et menneske…. Jeg vil her bli – aldri vil
jeg mer tilbake. Her er væren (das sein) – den virkelige væren.
Hvordan kan jeg være her som et menneske? Jeg er dog intet
menneske. Nå vet jeg hva jeg er. Jeg er jeg – jeg er væren.
Hvordan kunne jeg tro at jeg bare var et menneske? Hvordan kunne
jeg bare føle at jeg var fremmed her, og måtte tilbake til den
materielle verden? Jeg er dog her og tilhører her.

Sikkert er mitt materielle liv dødt, og lenge har vært død.
Men hvor lenge har jeg vært her?(Husk opplevelsen her er
absolutt tidløs – noe vi naturlig nok vanskelig kan forestille
oss). Hele fortiden er som drømmer – dødsdrømmer. ……..om
overgangen formes riktig, om angsten legges vekk for det ukjente.
Eller var dog alt virkelig?(altså tenker han om denne vår
verden her er virkelig) Nei, det er ikke slik, for det er jo nå
jeg er evigheten, og fornemmer det!. Døden er bare mellomrom,
mellomstasjoner for livet og væren. Død? Den er villfarende,
den finnes overhodet ikke – men hvordan vet jeg det – hvem har
sagt meg det?

Å jo, jeg fornemmer det fra disse hemmelighetsfulle rop fra
de herlige glitrende lys av kjærlighet – fra evigheten selv. Dog
– er jeg ikke selv evigheten? Å, naturligvis – derfor kan jeg
forstå ropene. Hvorfor bekymrer jeg meg da for det materielle
liv og mellomstasjoner? Jeg forstår det ikke – det berører meg
overhodet ikke. Jeg er nå VÆREN, og har alt bak meg. Endelig er
jeg VÆREN, endelig er jeg meg! …….evigheten e r eksistensen,
og overvåker hendelsene i det uvirkelige – i den materielle
livsform”.

Ja, slik fortsetter det “side opp og ned” med Meiers
beskrivelser av sine opplevelser i denne ikke-fysiske tilstand av
ren bevissthet. Ettersom alle hans tanker og føleleser ble
“innspilt”, kunne han i ettertid gi en slik detaljert
beskrivelse av sine ubeskrivelige erfaringer. Men etterhvert er
oppholdet i evigheten over:

“…..hvorfor går du? Å – lyset forsvakes. Hvor går
du? Jeg er igjen jeg – nei, nei – det må ikke skje; jeg vil ikke
tilbake. Nei, nei – jeg tilhører her, jeg vet – jeg tenker
igjen, jeg føler ikke mer. Å – jeg forstår – Lyset – det
glitrende er allerede…….nei, nei, jeg vil ikke.

La meg….hvorfor rister du i meg? Som ihjelslått ligger jeg
igjen i stolen i kabinen, og stirrer fremfor meg – jeg vil og kan
ikke forstå at jeg er her. Jeg vil jo ikke tilbake hit – jeg vil
bli “der oppe”. Ikke her blant sorger, problemer og
nød. Å denne elendighet – denne triste virkelighet i det
materielle liv – jeg kunne hyle, hvordan er jeg kommet tilbake?
Hva gjør du her Semjase?”

Semjase: “Forstår du det ikke? Vi har nådd målet, vi
har gjort et hypersprang, men forsinket re-materialisasjonen i
syv minutter, for å muliggjøre at du kunne trenge inn i det
tidløse. Vi var alle i det tidløse, men vi kunne ikke forbli
der, fordi vi alle må gå den trinnvise evolusjonen. Jeg vet
svært vel, hvor smertefullt det føles (å komme tilbake), men
vi har alle opplevd det samme. Men vi har vennet oss til det, og
vet at vi ikke kan bli der under noen omstendigheter – før vi
har passert alle bevissthetstrinn. En lavere utviklet
bevissthetsform ville uten tvil ved tilbakekomsten falle inn i
vansinn. Jeg er lei for at du nå føler et slikt elende i deg,
som man kan lese i ansiktet ditt. Men du vil overvinne det, fordi
du er istand til å tenke realistisk”.

Noe senere spør Meier hvorfor han tilsynelatende har hatt så
mange tanker under syvminutters-oppholdet undrer
“nulltiden” i denne “storenhet”? Og hvordan
han hadde tenkt langt mer enn det kunne være mulig under dette.

Semjase: “Du har ikke tenkt mer, men bare følt og
fornemmet. I nulltiden, i det tidløse, eksisterer kun følelser
i storenheten. Du var ikke mer deg selv, men en
liten del av det hele – storenheten. Og i denne
var fornemmelsene trengt inn i deg………

kapittel…….:

KOSMOLOGISKE BETRAKTNINGER
PÅ BERETNINGEN OM JORDENS FORHISTORIE

Da forfatter eller “materiale-samler” for denne bok
har sitt primære åndelige ståsted i de omfattende kosmiske
analyser som er skapt av den danske visjonære (kosmisk
klarsynte-) forfatter Martinus, har jeg
interesse av å se på de – i denne bok beskrevne dramaer – i
dette ånds-kosmiske perspektiv.

Og som nevnt i innledningen til boken her, beskriver Martinus
i “Livets Bog” del 3 – stk.667, bl.a. hvordan disse
fortidens syndflodsberetninger hadde sin opprinnelse i
“klodenes kamper” – ut fra samme kloders/menneskers
krigerske, eller enda drepende natur.

Martinus beskriver jo hvordan planetene er levende vesener
tilknyttet et overliggende spiralkretsløp, men til forklaringer
av dette, henvises hans omfattende litteratur f.eks. Det
Evige Verdensbillede – del 1. Som levende vesener har
klodene en helt annen tidsopplevelse. Martinus beskriver at
klodens konstruktive tankedannelser indirekte har skapt eller
oppbygget de fortidige menneskelige høykulturer – som
“refleksimpulser” i dens mikrokosmos. Altså at det er
en direkte sammenheng mellom klodens tanker – utløst fra et
høyere spiralkretsløp – og de kulturer som manifesterer seg på
dens overflate. Et aggressivt utfall i klodens tanker, skaper da
nedbrytning av sivilisasjonen i form av kriger og ødeleggelse i
dens mikrokosmos – altså mellom menneskene.

De dramatiske beretninger beskrevet foran i denne bok har i
dette perspektiv vist at Jorden – som makrokosmisk levende vesen
– enda ikke har vært i stand til å styre sine tanker i full
harmoni. Og dette er logisk nok – da Martinus beskriver at denne
klode er et overgangsvesen, fra å være “et dyr” til
det han kaller “Et Riktig Menneske”. Og det er
først i dette stadium at kloden – og derved også dens
“inkarnasjons-stoff” – jord-menneskene – blir i stand
til å kontrollere sin aggresjon, hat og fiendeskap. Som igjen
altså kan hindre de virkninger i sitt mikrokosmos vi kjenner som
“ragnarokk” og som er beskrevet foran som historiske
“teorier”.

Men da kloden i fortiden har tilhørt det rene dyreriket, slik
Martinus beskriver det, er det ikke så merkelig at dens
forhistorie er en lang beretning om kriger med totale
utslettelser. I mellom disse aggresjons- eller krigs-epoker har
den dog hatt perioder på noen årtusener med relativ harmoni.
Slik er det jo også blant krigerske mennesker – de er ikke
vanligvis konstant i krig, men har mer harmoniske, hvile-perioder
mellom aggresjons-utfallene. Ved siden av kriger er det altså
natur-katastrofer som har vært “karmareflekser” for
jordmennesket, som rent skjebnemessig har bevirket lidelse og
unaturlig død.

Ca. en million mennesker er omkommet som følge av bare
vulkanutbrudd de siste 2000 år. I løpet av de siste 100 år har
tilsvarende ca. en million mennesker omkommet i jordskjelv på
Jorden. Siden man begynte å registrere – har det alene i Kina
omkommet ca.13 millioner mennesker i jordskjelv. Sicilia ble i
1908 rammet av et skjelv av styrke 7,5 med 120.000 dødsofre. I
Japan tilintettgjorde Kanto-skjelvet i 1923 to tredjedeler av
Tokyo, -18 kvadrat – kilometer ble lagt i aske, og 80 % av
Yokohama ble ødelagt. Og skjelvenes aktivitet har økt siden da.

Enda en million har omkommet i orkaner, tornadoer, sykloner,
og 9 millioner i flommer. Bare i -70 og -80 årene gikk nesten 3
millioner menneske – liv tapt i naturkatastrofer, og 800 mill.
ble berørt.(Opplysningene er hentet fra boka
NATURSJOKK (Earth shock) av ANDREW ROBINSON. Grøndahl
&Dreier 1995).

Frem til 18.århindre la man skylden på gudene – for
jordskjelv og naturødeleggelser, og dette viser at deres
instinkt fortalte menneskene at det var åndelige, overfysiske
årsaker til naturkatastrofene. Og den kosmiske forklaring er
altså jmf. f.eks. Martinus at både Jorden og jordmenneskene
tilhører det utviklings-stadium han betegner dyreriket, hvor man
lever på det drepende prinsipp ovenfor sine medvesener, og hvor
man da rent skjebnemessig vil høste tilsvarende disharmoni og
unaturlig død fra “makrokosmos” som først og fremst
er representert gjonnom selve jordkloden.

Ødeleggelses-kometen – The Destroyer Comet –
Der Zerstører

Denne komet har etter denne boks beskrivelser hatt en meget
destruktiv rolle å spille i flere solsystemers skjebner. Finnes
det da noen “høyere kosmisk forklaring” på dette
fenomen?

Ja – ut av de opplysninger som er presentert gjennom denne bok
– mener jeg at denne “ødeleggelses-kometen” må
representere en form av “makrokosmisk sykdom”. Dette ut
fra den ide at Martinus altså beskriver sykdommenes årsaker til
bl.a. å være disharmoniske energier – f.eks.raseri – som derved
forstyrrer “det mentale styringsprogram” – som i
instinkt eller automatfunksjon holder alle kroppens elektroner i
sine riktige baner i de mikrokosmiske systemer.

Et voldsomt raseri f.eks – slynger derved noen av disse
elektroner ut i feil baner, og inn i områder i kroppen hvor de
ikke hører hjemme.(ref: Martinus foredrag fra
1955 med tittelen “Det Evige Verdensbillede”).
Dvs. et voldsomt aggresjonanfall medfører at våre indre
“mikrosoler” – atomerkjerner – eksploderer og slynger
de små “mikroplaneter” eller elektroner ut i
ukontrollerbare, farlige baner – hvor de skaper “død og
ødeleggelse” for livet i mikrokosmos, mens mellomkosmos –
vi som sanser gjennom våre kropper – “kun” opplever
dette som sykdom, arr og sår.

Jfr. åndsvitenskapen er galaksen en tilsvarende organisme for
et levende vesen. Og hvis dette også har tilhørt og vel
fortsatt tilhører – et makrokosmisk dyrerike rent
utviklingsmessig, som jo er dominert av nettopp aggresjon – vil
en “sykdomsårsak” her fremtre som tidligere beskrevne
kjempekomet på vill ferd i galaksen. Denne teori er dog ikke noe
som Semjase forteller, men dog forteller hun at denne
“ødeleggelses-kometens” fødsel nettopp var det at den
ble utkastet fra en eksploderende stjerne, som beskrevet foran i
boken.

Et annet aspekt er at også den tidligere kontaktperson –
Asket – nevner at de høyere utviklede sivilisasjoner aktivt
overvåker Jorden for å forhindre at det utbryter en stor
atomkrig her. En total atomar sprengning av denne Jord, kunne
skape ubalanse i hele solsystemet, slik det skjedde ved
Maldek/Malonas ødeleggelse. Og faren hun nevner er at planetene
ved en slik katastrofe ville kunne utslynges i ukontrollerbare
baner, og slik skape nye “destroyerkometer” (fra Askets
erklæringer gjengitt i Semjase-berichte 2, s.340).

Denne her beskrevne “teori” om
ødeleggelses-kometens “makrokosmiske analyse”, er
alene mine egne intuitive og logisk utledede tanker – fra de
åndsvitenskapelige ideer som jeg har hentet fra Martinus’
kosmiske analyser, og skal ikke nødvendigvis påberopes å være
sanne eller riktige.

KOSMISKE spekulasjoner rundt planeten VENUS.

Etter Semjases forklaringer ble planeten Milona (eller Maldek
i andre kilder) – sprengt i småstykker for snart 200.000 år
siden – som beskrevet foran i boken. Dette har også andre – som
her berørt – vært inne på. Kosmisk sett utgjør også hele
solsystemet et makro-kosmisk vesen, beliggende evolusjonært 2 –
to – kosmiske spiralkretsløp over jordmenneskets plass på den
kosmiske utviklingsstige jmf. Martinus. Klodene utgjør således
organer i solsystemvesenets fysiske organisme-struktur. Dersom vi
regner det for riktig at solsystemet slik mistet denne planet
(eller organ) i fortiden, må hele solsystemet ha blitt en grad
av skadet eller invalidisert.

Men når et jordmenneske invalidiseres, forsøker det jo på
beste måten å avhjelpe genen eller skavanken så godt det kan
gjøres. Ja, en av metodene er jo nettopp at man setter inn et
erstatningsorgan i kroppen dersom det er mulig. Og i den store
makrokosmiske solkropp måtte det også foretas en slik
erstatning. Og det skjedde ved at en av de virkelig store
drabantene, månene til planeten Uranus, ble trukket vekk fra
denne under et av destroyer-kometens passasjer. Etter
opplysninger i “Semjase- berichte” del 5 – side 902,
skjedde dette 6614 f.kr.

Denne ødeleggelses-kometen kom tilbake i skiftende perioder
på ca.480-680 år, og skapte stadig forstyrrelser i
planetbanene. Og ca.1500 f.kr. ble denne Uranus-måne – via
destroyer-kometen – slept inn i sin nåværende bane rundt solen,
der den her på Jorden fikk navnet Venus. Min teori er at det ved
dette skjedde et “nødvendig makrokosmisk inngrep”, via
denne omflytting av visse himmel-legemer, for å stabilisere
solsystemet etter katastrofen som skal ha skjedd mer enn 190.000
år i fortiden. Og samtidig forberede solsystemets kloder på
inngangen til en kosmisk tidsalder som skal etableres på kloden
her innen år 2200 – Aquarius.

Størrelses-messig er det heller ingen ting som skulle tyde
på at Venus ikke skulle kunne ha vært måne rundt Uranus. Det
finnes fortsatt store måner rundt denne planeten som er større
enn Venus. Både månen Titania og månen Oberon har diametere
på ca. 15.000 km, mens Venus har en diameter på 12.100 km. (kilde:”The Far Planets”).

Det er også interessant å legge merke til at de bilder som
Voyager 2-sonden tok av Uranus-månen Miranda, viser en overflate
med spor av en “katastrofe-mettet fortid” –
slik den betegnes i boken The Far Planets / De Ydre
Planeter fra -88/91. Det beskrives i samme bok at forskerne i dag
mener at denne måne ble voldsomt smadret i en fortidig kollisjon
med himmellegemer. Dette har sannsynligvis vært fragmenter fra
ødeleggelses-kometens nære hale, og større og mindre legemer
som denne hadde trukket med seg i sitt enorme gravitasjons-slep.
At denne planeten Uranus har vært igjennom en katastrofe, vitner
også dens avvik fra alle de andre av solsystemets kloder – ved
at den nærmest er veltet over på siden, og har en rotasjonsakse
som er nesten parallell med baneplanet – med nordpolen pekende
rett mot solen! Noen vitenskapsmenn hevder at en fortidig
katastrofe skapte denne abnorme rotasjonsaksen. Jmf. noen
beregninger kan et objekt på størrelse med Jorden , og med en
fart av 60.000 km/t ha vært synderen (kilde:”The Far
Planets”). Ødeleggelses-kometens virkelige størrelse vites
dog ikke.

Voyager 2 sondens dog primitive kartlegging av Uranus og dens
måner, lagde langt flere spørsmål enn det fantes svar:

“Hvis vi skal skape et scenarium for hva Voyager så
på Uranus, har vi bruk for flere mirakler enn et normalt begavet
menneske kan akseptere” – sa forskeren Brad Smith etter
romsondens møte med denne fjerne planet. Ikke så merkelig at
astronomer og vitenskapsmenn må komme med slike utsagn, så
lenge de arbeider etter hypoteser om et mekanisk/stabilt univers
som ikke er i tråd med virkeligheten, og ignorerer intuitive
vitenskapsmenn som til eksempel Velikovsky. Men det er å
håpe, at informasjonskilder som bl.a. de “tilbakevendte
guder” – de Pleiadiske overvåkere utgjorde, i fremtiden kan
bringes frem som seriøs, logisk forskningsmateriale, selv om
dette medfører at mange “hellige vitenskapelige kuer”
må slaktes. Det forutsees at dette enda vil ta
mangfoldige år-tier, for ikke å si århundrer.

NOEN SISTE TANKER OM ROMFOLKETS DIREKTE
VEILEDNING.

Når man har studert dette omfattende materiale som særlig
Semjase brakte frem via Meier, får man her det inntrykk at de
dog har et begrenset overblikk over de store kosmiske
utviklingsperspektiver. For eksempel et kretsløp som er så
“stort” som det den danske intuisjonsbegavelse Martinus
betegner spiralkretsløpet – og hvis fulle opplevelse eller
“gjennomgang”, inkluderer både kulminasjonen av
opplevelse av lidelse/mørke i dyreriket, såvel som
kulminasjonen av lykke, glede og lys i det utviklingsavsnitt han
kaller “den guddommelige verden” og
“salighetsriket”.

Skal man plassere dem i det kosmologiske utviklingskart, blir
de vel tilhørende i det avsnitt som Martinus betegner
“første del av det riktige menneskerike”, – før de
har fått utviklet det som han i symbol nr.33 (i
boken Det Evige Verdensbillede 3) betegner
“super-kosmisk sanse-evne”. Det virker på mange måter
som de har utviklet det intelligens-messige mer enn det
følelsesmesige, men så har de da også – etter egne
opplysninger – overgangen fra det krigerske stadium i
utviklingen, ca.40.000 år tilbake i fortiden.

De benytter dog fortsatt “den normale”
forplantningsmetode, men under streng fødselskontroll – for ikke
å overbelaste sin moderklodes naturlige ressurser De er fortsatt
i en viss grad underkastet milde grader av intoleranse, eller noe
sviktende forståelse for jord-menneskets manglende forståelse
av deres belæringer. Samt samme jordmenneskes naive, og
uselvstendige tenkeevne på det religiøse område. De har derfor
grader av fordømmelse mot religionene, uten å forstå at disses
esoteriske hensikt har vært å gradvis lede jordmennesket ut av
dyrerikets uvitenhet, og at den logiske tankekapasitet er meget
begrenset så lenge instinkt – og tyngde-energien er dominerende
i samme jordmenneske.

At selviske, maktbegjærlige mennesker (jordiske og
ikke-jordiske) så har brukt religionene i hensikt å skaffe seg
egen makt er en annen sak. Det kan føles som de skal virke mer
på det ytre, eksoteriske plan med sin undervisning, og muligvis
mangler de altså noe av den “indre”, esoteriske viten
om livsprinsippene. De henfører de negative krefters innflytelse
til alene å dreie seg om negativ tankemessig suggesjon utløst
av andre fysiske negative vesener (Bafattene), mens den
åndsvitenskapelige forklaring, henfører det til negative
ikke-fysiske krefter – altså eteriske og astrale veseners
negative påvirkning.

De ser ikke ut til å være klar over at mye åndelig visdom
har kommet til Jorden gjennom helt andre “kanaler” – og
dette gjelder tilsynelatende alle de mange “kosmiske
lærere”. De henviser aldri til hverandre – og man kan få
det inntrykk at de ikke kjenner eller vet, at en nogenlunde
tilsvarende informasjon er gitt parallelt til deres egen. Og den
høyere kosmiske hensikt må være at “den frie viljes
lov” må overholdes. At hver emkelt levende vesen selv har
den fulle frihet til å søke å finne/skape sin egen vei, uten
å henvises hit eller dit.

****

EN ANALOGI

Romfolkets mer fjerne, fortidige oppdragende rolle på Jorden,
blir å sammenligne med meget unge – delvis uvitende, og noe
barske, “grove” – foreldre som behandler sine barn
både utnyttende og grovt. Men etterhvert som disse foreldre
gjør sine egne smertefulle erfaringer, får de litt etter litt
utviklet en viss grad av klokskap.

Men barnet begynner etterhvert på skolen, og begynner å
lære visse ting på egenhånd. Senere blir det noe eldre – og
flytter vekk fra foreldrene for å gå på en fjernere skole. På
denne skole får det en klok, vis lærer som lærer barnet en
kunnskap og visdom som foreldrene ikke selv har fått. (Dette symboliserer verdensgjenløser-prinsippet, der
særlig Martinus kommer med en innsikt som romfolket
tilsynelatende ikke selv overblikker). Barnet blir da ved
denne innsikt i mange områder klokere enn sine foreldre –
hvilket de slett ikke kan tro.

De tror selv de vet så mye mer enn barnet- som slik sett
undervurderes. Mye har de lært sitt barn – men barnet har altså
via andre kilder tilegnet seg ytterligere visdom. Det er det
store evige overblikk på utviklingen som barnet har fått fra
sin vise lærer – en lærdom de ikke selv fikk. Derved må de få
denne visdom fra barnet, men dette betinger foreldrenes egen
ydmykhet – eller innsikt i sin egen begrensning……..

Forfatter av denne bok, RuneØverby, selger også denne bok og
øvrige romfolks-kontaktbøker i diskett-versjon til
“selvkostpris”. Henv. til Rune Øverby
(Polaris-gruppen) adr. 2338 Espa. Tlf.62 58 08 86. E-mail: rune.overby@c2i.net